danseterapi

http://www.normisjon.no/index.php?kat_id=359&art_id=46418&p_id=71

Artikkel om danseterapi i Nepal:)

Tur til Nagarkot i Dasai/Trip to Nagarkot during Dasai(Hindu festival)

I oktober i år har det vært to store festivaler her i Nepal. Den første var i starten av oktober. Det benyttet jeg og fire andre norske jenter oss av muligheten til å komme oss ut av Kathmandu, og tilbrakte to døgn i Nagarkot. Nydelig utsikt, fred og ro, og turer i området. Vi koste oss:)

There are many festivals in Nepal, in October two of the biggest. The first one was in the beginning of October, and four other norwegian girls and I spent two days in Nagarkot with view, peace and quiet and trekking in the nearby area. We really enjoyed it!


Slik reiser de fleste i Nepal!
This is the way most people travel in Nepal:)


Mange familier reiser og på denne måten.
Sikkerhet er ikke høyeste prioritet:)
Her i feststasen.
Many families travels like this.
Here dressed up for the festival.


Vi gikk en lang tur den ene dagen!


Her er en giftig slange som vi så og hørte ble drept!


Her prøver jeg en dasaihuske! Gøy:)


Nydelig utsikt fra der vi bodde. Midt på dagen kunne man ikke se fjell, men flott utsikt til himalaya både om morgenene og den ene kvelden vi var der.


Himalaya!

Jordskjelv/earthquake

18. September var det ett jordskjelv på 6.8 på richters skala i Sikkim, India, på grensen til Nepal. Skjelvet kjentes også her i Kathmandu. I leiligheten min kjentes det ut som huset var ett skip som gynget fra side til side. Nå er livet tilbake til Normalen her i Kathmandu, men i Sikkim er det store ødeleggelser. Les under om de siste oppdateringene i saken.

Noen data fra http://earthquake-report.com/2011/09/18/very-strong-earthquake-in-sikkim-india/ :

Most important Earthquake Data:
Magnitude :6.8
UTC Time : Sunday, September 18, 2011 at 12:40:48 UTC
Local time at epicenter : Sunday, September 18, 2011 at 06:10:48 PM at epicenter
Depth (Hypocenter) :20.7 km
Geo-location(s) : 68 km (42 miles) NW of Gangtok, Sikkim, India
119 km (73 miles) NNW of Shiliguri, West Bengal, India
133 km (83 miles) E of Namche Bazar, Nepal
272 km (169 miles) E of KATHMANDU, Nepal

Nepal update September 26
Figures released on 23 September by the NEOC, indicate that the number of fatalities remains at 6 persons, 24 people are severely injured and 160
persons have minor injuries. 16500 persons are reportedly displaced (3500 families – own Earthquake-Report numbers based on the number of destroyed buildings and the demographics from the area). 2322 houses/buildings are completely destroyed and 2780 partially damaged.
81 public buildings (Government infrastructures such as health facilities, community buildings, schools, electricity stations etc) are reported to be destroyed with a further 406 buildings partially damaged.

Most of the schools in eastern Nepal have been damaged. Students are having their classes on the open field. More than 65 schools are damaged in Jhapa only(Eastern Nepal)

China (Tibet) update September 26 (report of September 20 as we haven't published anything on Tibet as yet)
Seven people have died and 136 others have been injured in Tibet
The earthquake had caused hundreds of landslides that disrupted traffic, power and water supplies, as well as telecommunications in Yadong County, which is 40 km away from Sikkim. The road traffic to the county had resumed on the morning of September 19. Dozens of earthquake victims were seen wrapped in cotton quilts and camped on the streets.
Galingang Village was the hardest hit. The 156 houses in the village were all badly damaged, leaving everyone homeless. 355 students were temporarily living in tents.
China seismological agency has located the epicenter just west of the Nepal / Sikkim border (contrary to USGS which located the epicenter in Nepal)

India Update September 26
With the recovery of a body from a building in Gangtok, Sikkim, the death toll in Sikkim increased to 93. Rains and landslides are continuing to hamper the rescue operations.
The northern district of Sikkim (least populated) suffered the highest losses with 74 victims. 14 in the East district, 1 in the South district and 4 in the Western district.
At least 13 villages in the north district (closest to the epicenter) remained inaccessible.
Many roads are still blocked by landslides (watching the 20 minute video from another article we published shows the severe conditions for rescue teams). In another report from the Times of India, army official said that troops have reached almost all villages, but in many villages they found only rubble. It could be due to the residents migrating to nearest road-heads, or other villages, or there could be worse than assessed disaster buried in those villages, he admitted. A lack of serious population registers is responsible for additional confusion. Due to all this, the exact number of killed, injured and homeless people will probably and unfortunately never be known.

Tilbake til hverdagen i Nepal:)

Man vet at man er tilbake i Nepal når:
...man får komplimenter om at man har blitt tykkere og hvitere(noe som er for meg ett spark i baken slik at jeg begynner å trene, selv om det var ment positivt)...
...taxier og annen transport er veldig billig...
...man hører nepali overalt og sakte men sikkert husker hvordan man skal snakke språket..
...det står en blomsterselger utenfor porten og selger blomster...
...det er stille i gatene klokka 21.00...
...man blir vekt av ringing med små klokker (hinduritual), røkelselukt, og hundebjeffing...
...man har noen som vasker klær og hus for seg igjen...
...man må gå til kontorer for å betale regningene i stedenfor å ta det over internett..
...man får kjøpt frukt og gønt på markedet og ikke på dagligvarebutikken..
...folk går rundt med paraply når det er sol. (Ja, jeg bruker også paraply når det er sol i Nepal;)Min særs søte grå paraply med prikker og rysjer)...
...folk går med dongeribukse selv om det er 30 grader og sol...

Da er jeg altså tilbake i Kathmandu og Nepal etter ett lengre opphold i Norge enn først planlagt, ettersom jeg ble syk rett før jeg skulle reise, og derfor utsatte reisen til Nepal noen uker. Det er litt rart å være tilbake, men det kjennes likevel ganske så hverdagslig. Dessuten er det fint å være tilbake i egen leilighet, og slippe å være på flyttefot. Har vært to dager på jobb nå, og det var noen smilende barnefjes som møtte meg på ABBS senteret, som jo alltid er en hyggelig velkomst. Så nå er jeg i gang igjen med hverdagsliglivet her i Kathmandu.

ABBS program in Rukum

ABBS har også ett prosjekt i Rukum. Så den strabasiøse turen tok oss ut dit på besøk til ABBS kontoret de har i Chaujahari. Her er det to i staben, som heter Topendra Giri og Gopal Regmi. De driver ABBS sitt prosjekt i Rukum som nå har pågått i to år. I forkant av prosjektet hadde også Tulsa Sharma-ABBS koordinator- og Alice Holmen i 3 år gjort orienteringsarbeid med lokale ledere og på den måten lagt grunnlaget for at prosjektet ble ønsket velkommen i området. Da arbeidet startet her, var det liten kunnskap blant folk om rettighetene til mennesker som har funksjonshemminger. Mange var også av den oppfatning at funksjonshemmninger kommer av synd, og derfor er det forbundet med skam. Dette er en holdning som er i ferd med å endres gjennom det arbeidet ABBS driver i dette området.
Personalet i Rukum drar på besøk til fire forskjellige kommuner. På alle stedene de drar til har de opplysningsopplegg for å øke bevisstheten om funksjonshemminger der. Målgruppen for denne opplysningen er først og fremst de med funksjonshemming, deres foreldre, lokale ledere, helsepostpersonell og skolen. Noen av stedene de drar på hjemmebesøk kan de bare nå til fots, og området som er lengst vekk er 12-13 timers gange fra kontoret. Myndighetene har delt funksjonshemminger inn i fire kategorier ut i fra hvor store behov de med funsksjonshemminger har. Alt ettersom hvilken kategori man kommer under får man utbetalt en pengesum fra myndighetene. Det første Toopendra og Gopal gjør er derfor å undersøke hvilken kategori personen med funksjonshemming kommer under. Så sender de vedkommende til høyere innstanser for testing. Deretter underviser de familien og mennesker i nettverket rundt personen om funksjonshemming. Personalet i Rukum driver også med nettworking, det vil si at de kontakter private organsisasjoner og koordinerer slik at de finner noen som kan hjelpe vedkommende. Det kan for eksempel være å sette dem i kontakt med steder de kan få utdanning, eller henvise de til sykehus dersom det er behov for operasjoner. De hjelper også i forhold til å få tak i hjelpemidler. Mange ganger er de også veilederer rådgiverer, og lytter til problemene og frustrasjonen folk sliter med.

Det er ingen fysioterapeut på sykehuset i Chaurajahari. Siden Topendra og Gopal har litt kompetanse på området, er de behjelpelige på sykehuset og gir fysioterapi til dem som har behov for det. Under ett hjemmebesøk som Topendra tok meg med på, snakket han med familien der angående jenta deres, viste dem noen øvelser, og så snakket de sammen om hvilke hjelpemidler hun trengte. Ut i fra hva jeg kunne observere, så det ut til at han visste hva han holdt på med. Han sa selv at han var svært interessert i fysioterapi, og om han fikk anledning ville han gjerne studere fysioterapi for å kunne bruke det i jobben, både i prosjektet han jobber i og på sykehuset i Chaurajahari. ABBS sine to utsendinger i Rukum gjør uten tvil en stor innsats i mange mennesker sine liv, og det er virkelig verdt å innvestere mer i både prosjektet og i de menneskelige ressursene prosjektet har i Topendra og Gopal.

Et samfunn som er godt for funksjonshemmede er ett samfunn som er ett bedre samfunn for alle, står det på en plakat som henger på kontoret deres i Rukum. Arbeidet som drives av ABBS i Rukum er nettopp med på å forme samfunnet i denne retningen, mot ett bedre samfunn for alle!





Meg med vakkert landskap i Rukum i bakgrunnen. Me and the beautiful scenery in Rukum.




Kvinne som bærer på en stor bør. Hverdagsliv i Nepal for mange. Woman carrying a big load. It is everyday-life for many in Nepal.

På ville Veier i Rukum(del 2)/Cracy roadtrips in Rukum

Etter to netter i Rukum gikk veien tilbake til Nepalgunsj med bil. Ikke uten problem denne gangen heller. Bilen trengte reparasjon før vi la ut på tur, og en mer erfaren sjåfør og bilrepartør kom den dagen vi skulle reise. Han fikset bilen og klokka 17.00 var den klar til avgang. Denne dagen var det Bandh( det vil si at kjøretøy ikke er tillat på veiene) i området rundt Nepalgunsj, så det var den andre grunnen til at vi kjørte på ettermiddagen. Det føltes noe bedre å ha en erfaren sjåfør på de kronglete og hompete veiene. Vi måtte imidlertid stoppe mange ganger for å kjøle ned en overopphetet motor. Etter å ha kommet over halveis stoppet bilen midt i jungelen av alle steder. Det viste seg at bilen var tom for bensin. Sjåførene pumpet tanken, og etter å ha forsøkt gjentatte ganger, kom vi oss videre på den så og si tomme tanken. 10 kilometer fra Nepalgunsj stoppet bilen igjen, og denne gangen var det full stopp. Heldigvis for oss kom det en lastebil som en i staben sammen med bagasjen vår, haiket med. Vi andre ble etter tur tatt med på motorsykkelen til en HDCS ansatt som bor i Nepalgunsj. I 3 tida på natta var vi fremme i Nepalgunsj, hvor vi tilbrakte resten av natta.Dagen etter dro vi (noen av oss) med ett svært forsinket fly (5 timer forsinket) tilbake til Kathmandu. De to som hadde dratt med ett tidligere fly, var heldigst trodde vi, men det viste seg at de hadde opplevd kraftig turbulens, så kanskje var det verdt noen timers forsinkelse å slippe å oppleve det. Turen var i allefall mer en spennende nok uten det:)

The roadtrip back to Nepalgunsj we also experienced some action. After two nights in rukum it was time to leave. The car was fixed and good to go, and we had a new and more experienced driver. However we didn't start driving before 5.30 pm, because of the time needed to fix the car, and because of Bandh in the area of Nepalgunsj. (Bandh means that people can't drive on the roads, but this doesn't apply during the night)We had to stop a couple of times because the engine got overheated. In the middle of the night (01.00) the car stopped again, but this time in the middle of the jungle. And the reason... The car had run out of gas... The drivers managed to pump the tank, and after several attempts we continued our ride. About ten kilometers from Nepalgunsj the car had it's final breakdown. A truck just came by, it was just about the best timing, and one of the staff got a ride with all our luggage to Nepalgunsj. One of HDCS's staff in Nepalgunsj, came and drove the rest of us to Nepalgunsj. It was aproxomatly 3 am in the night when we arrived there. After a short sleep, we went to the airport, where some of us had a flight that was 5 hours delayed. The others left much sooner, but experienced quite a lot of turbulence. So maybe our delayed flight was the best offer anyway.. We had definitely experienced enough action on our trip as it was:)

På ville veier i Rukum(del 1)/ Cracy roadtrips in Rukum(part 1)

For godt over to uker siden var jeg på tur til mer avsidesliggende strøk vest i Nepal. Planen var egentlig å ta ett direkte fly til Chaurajahari i Rukum der HDCS har et sykehus og ABBS har to i staben som jobber. Jeg dro dit for å få greie på hva som skjer med ABBS prosjektet der ute. Reisen gikk ikke som planlagt, noe man må regne med her i Nepal. Direkteflyet ble først utsatt fra søndag til mandag, og så ble det kansellert. I steden tok vi da fly på tirsdag til Nepalgunsj litt lengre sør for Chaurajahari. Klokka 12.00 kjørte vi derfra i en leid bil med sjåfør ut på en tur som angivelig skulle ta 7-8 timer derifra til Chaurajahari. Den første biten av kjøreturen var på fine veier, men så ble det dårligere og dårligere veier. Dekket av asfalt ble skiftet ut med steinete veier, og noen steder sand, jordveier. Sandveien hadde noen steder så dype spor at det var vanskelig for sjåføren vår å manøvrere bilen vår. Vi fikk også greie på at han bare hadde kjørt denne veien en gang før.. Så etter ca 5 timers kjøretur stod vi fast i sanda...

Two weeks ago I went to Rukum with a group from the HDCS office. My purpose for going there was to see the ABBS project witch is run by two of ABBS' staff. The office of this program is close to the hospital in Chaujahari in Rukum that also is run by HDCS. We were supposed to go directly by plane, but since our plane got delayed and then cancelled, we had to change our plans. We went by plane to Nepalgunsj, farther south from Chaurajahari, and from there we went by car on the road to chaurajahari. It was supposed to take approximately 7-8 hours. However, after a few hours the road was no longer paved, it got more and more winding around the steep hills. Some places it was rocky and other places it was lots and lots of sand. Our driver wasn't the most experienced so after ca 5 hours drive we got stuck in the sand...


Her står bilen vår fast. The place where our car got stuck.


For å få bilen løs, prøvde vi å finne steiner til å gi bilen bedre gripetak. Her er SP sir (fungerende leder for HDCS) på leting etter stein i den bratte skråninga rett ved stedet der bilen stod fast . Here is SPsir, looking for stones in the steep hillside to help the car get a grip on the road again.


Sanda var myk og man sank godt ned i den. Her er beina mine. Da jeg la hele vekta mi på sank jeg ned til sanda nådde meg halveis opp på leggen. This is the sand we got stuck in. My feet went even deeper than this when I got out of the car.


Det kom til og med en busslast som kom med sine formeninger, og prøvde å løfte bilen. Vi skubbet og skubbet. Busslasten dro. Det var nå blitt mørkt. Understellet på bilen stod fast på midten av veien, som var mer hardpakket sand. Her er Mona som jobber på kontoret i god gang med å løsne bilen. Etter 2 timer fastlåst kom vi oss omsider videre. Takk og lov. Everything was done to get us out of the pit. Even a bussload stopped by and people tried to lift the car. Finally after digging under the car, where it was stuck to the road, on the picture Mona, who didn't give in until we finally managed after two hours to get loose and continue the dangerous trip.

Turen var ennå ikke slutt. Kjøring på sandveien, er omtrent som å kjøre i sørpe på is, og med så svingete veier med stup på siden, var det særs skummelt. Vi sang derfor lovsanger for full hals og ba om at vi måtte komme velberget frem. Klokka 22.40 kom vi endelig fram til bestemmelses stedet etter å ha gått det siste stykket til fots fordi bilen ikke klarte den siste bakken med den tunge lasten. Takk Gud for at vi kom helskinnet fram! En ting er iallefall sikkert, her i Nepal er det mye gratis action.

However we still had to drive on the winding road, in the steep hills, and now it was dark. We were singing worshipsongs and praying that we would reach the hospital alive and well. 22.40(almost 11 pm) we finally reached Chaurajahari. Thanks to God, we didn't die.. one thing is sure here in Nepal, that if your go travelling you will get a lot of free action, not only the ride, but most likely a cracy ride...