Lamjhung sykehus

Siste uken i november hadde jeg min første opplevelse med å jobbe på sykehus i Nepal. Jeg dro sammen med ett team av nepalesiske fysioterapeuter ut til Lamjhung sykehus. Første dagen brukte vi på å reise ut dit. Reisen tar cirka 6 timer, og vi ventet i 2 timer på minibussen i Kathmandu, så det ble en lang dag. Informasjonstrømmen går ikke alltid like fort, så det tok en tid før alle skjønte at jeg også var fysioterapeut. Hun som visste det, og som jeg hadde blitt litt kjent med på forhånd hadde ikke fortalt det videre. Men det ble oppklart, og jeg ble etterhvert kjent med gjengen.

Campen som ble holdt på sykehuset var i regi av ett medisinsk team fra Nederland med mange leger og to fysioterapeuter. Hovedfokuset var kvinner med fremfallen livmor, men mange andre kom for andre ting også. Pågangen var stor siden både operasjoner, undersøkelse og behandling var gratis under campen. To små rom ble brukt til fysiokonsultasjoner, og de to første dagene var det da litt i overkant mange fysioterapeuter i forhold til plass og antall pasienter. 5 av fysioterapeutene dro etter 2 dagen så da ble det litt bedre plass, og litt mer å gjøre på de av oss som var igjen. To nepalesere, ei fra det nederlanske teamet og meg hadde hendene fulle de to siste dagene jeg var der. Blant annet med å mobilisere kvinnene som hadde fått operasjon og gi dem veiledning og pusteøvelser. I tillegg kom alle mulige andre pasienter for å få gratis fysioterapi. Alt fra slag, et barn med ekstrem skoliose og ikke minst mange ryggpasienter. Kvinnene som kom fikk også med seg brosjyre om bekkenbunnsøvelser som forebygging. Jeg fikk også observere ved en av operasjonene, og det er utrolig å tenke på at den livmora de opererte vekk hadde båret fram 8 barn!
Etter å ha vært i Lamjhung i 5 dager dro jeg tilbake til Kathmandu sammen med de fra HDCS kontoret som også hadde vært der. To av de nepalesiske fysioterapeutene ble en uke til og den medisinske campen varte i tilsammen litt over to uker.

For meg var det ekstra kjekt å møte andre fysioterapeuter og være i ett team. Dessuten fikk jeg meg to nye venninner i de to fysiojentene. Kjekt å få noen hinduvenner også, siden de fleste jeg kjenner ellers er kristne. Vi har også truffet hverandre en gang nå nylig etter at alle var tilbake i Kathmandu.

I spend one week in a camp in Lamjhung hospital together with a team of physiotherapists. The camps target was to reach women with uterus prolaps, so as physios we did lots of pre- and post operational care. It was very interesting, and I became friends with the physio girls, and I've met them once after we got back to Kathmandu as well.

Fysioterapikonferanse i Nepal/ Physiotherapy conference

Helga 20. og 21. november var jeg deltager på en NEPTAs årlige fysioterapikonferanse.
NEPTA er Nepals fysioterapiforhbund.
Dag 1:
Som vanlig når jeg skal finne nye steder her i Nepal hadde jeg det svare strev med å finne stedet hvor det hele skulle foregå. Beskrivelsen jeg hadde fått var bare sånn omtrentlig, og som dere kanskje vet finnes det ikke gateadresser her i Nepal. Bare navn på områder. Jeg endte til slutt opp med å måtte spørre en tilfeldig forbipasserende om han visste om noe sted i nærheten hvor de arrangerte konferanser og lignende. Heldigvis visste vedkommende og jeg fant fram. Etter å ha blitt registrert og spist frokost de serverte, gikk det enda litt tid før det hele startet. Måten det hele ble gjort på var svært underholdende for meg som barn av den kulturen jeg kommer fra. Når man kommer fra et lite land som Norge med flat struktur og en mer uformell måte å holde seminarer på, er kulturforskjellen til den asiatiske mer høytidlige og formelle måten å gjøre det på veldig stor. De åpnet seminaret med å invitere flere gjester fram til scenen, for som toastmasteren sa: man kan ikke holde ett seminar(i Nepal, Asia) uten å ha spesielle gjester til å åpne konferansen. Både NEPTAs daverende president, Nepals helseminister og 8 andre kom opp på scenen hvor de satt foran forsamlingen. En etter en holdt de en kort (noen lengre) taler. Dette tok tilsammen nesten 2 timer.
Deretter var det lunsj. Så ble det holdt flere faglige innlegg med påfølgende spørsmål fra en komite som satt på scenen og spørsmål fra øvrige deltagere.

Dag 2:
Noe senere start denne dagen, men jeg fikk hilst på m. mulders fra Nederland som var en av lederne til campen som skulle begynne dagen etter. Jeg ble av henne introdusert for noen fysiojenter som også skulle til denne campen. Som vanlig her skjer ting i siste liten.

M.Mulders hadde ett faglig innlegg og det var ett faglig innlegg til. Etter en kort pause skulle de ha valg av ny president for NEPTA. Jeg valgte å dra før det, så da gikk jeg glipp av middag med underholdning og dans etterpå. Jeg trengte imidlertid ha litt ro før jeg dagen etter skulle dra til Lamjhung.
Uansett det var en interessant opplevelse å være på min første fysioterapi konferanse i Nepal og attpåtil få litt faglig innput!

My first physiotherapy conference in Nepal! The conference was held according to south asian traditions, so it was quite an experiance for a norwegian like me.
More rituals with important guests and that sort of things. I also got to know stuff about physiotherapy here in Nepal, and there was some physiotherapy specific presentations also off course. All in all an interesting weekend.

Load shedding/strømkutt

Ja, da er høsten godt i gang her i Kathmandu. Nå har det kommet ny liste for når vi ikke har strøm. Tre ekstra timer i forhold til forrige strømsparingsskjema. Så da er det bare å ta på seg tøfler, tulle seg inn i ett ullteppe og finne fram talglysa sine og tenne litt lys i mørket:) Dessuten holder jeg på å lære meg å spille gitar, så da blir det jo nesten som å tilbringe kvelden foran leirbålet...

They have now added some extra hours to the load-shedding schedule. This is a sure reminder that the fall is here. Inside my flat it is now less then 20 degrees Celsius. So then you light a candle and wrap yourself in a blanket. I've also start to learn to play the guitar, which makes the evenings more cozy.

I Nagarkot i Tihar

Tihar er en av de mange hindufestivalene,og da tenner de lys og henger opp moderne elektriske lys slik at det er nesten julestemning her. Siden alle har fri fra jobb ett par dagen under denne festivalen, dro jeg og Veronika opp til Nagarkot. Det er ett nydelig sted som ligger på 2000 meter omtrent ett stykke fra Kathmandu. Ettersom Kathmandu ligger på litt over 1300 meter, sier deg seg selv at det ble tungt å sykle opp dit. Men sykle det skulle vi og det gjorde vi. Det var helt fantastisk med utsikt og naturopplevelser. Så selv om det var hardt fysisk, så var belønningen storslagen!

Trekking to ABC(Annapurna base camp)!

"Dette er en bra måte å bli glad i Nepal på", sa hun(Ingvild) på trekking til tross for gnagsår fra dag en og halsbetennelse fra dag 3. Hvorfor spør du kanskje.
Jeg sier det bare som det er: Nepal har en utrolig vakker natur, og Veronika og jeg hadde hyggelig selskap med guide og porter som ytte oss utmerket service. Dermed ble det en positiv opplevelse i naturen med frisk luft og flotte fjell!

"This is a good way to get fond of Nepal" she(Ingvild) said, despite blisters and throatache. The reason is simple: The beauty of Nepal's nature is absolutely stunning, and Veronika and I had nice company in our guide and porter, who did an excellent job. Therefor we had a positive experience surrounded by fresh air and marvelous mountains!

dance therapy in nepal, charan pradhan-2

Fra forestillingen i vår:)

Children from the center performing:) (April)

Åpning av nytt kirkebygg/ Opening of new church building

På lørdag ble det nye kirkebygget til menigheten jeg går i her i Nepal åpnet. Det var flere danseinnslag og korinnslag, i tillegg til hilsener, blant annet fra en av de pastorene som har vært med lengst i Nepals kirkehistorie.

The opening of the new church building. The Nepali church I go to, was started 5 years ago, and has now outgrown their old building. There was dancing, singing and greetings; one of the greetings from a pastors from another church. He has been there when the Christianity started to grow in Nepal. Nepal is still a young country when it comes to Christianity, but the last 50 years there has been a huge growth of Christians.

Gianna Jessen Abortion Survivor in Australia Part 2

Gianna Jessen Abortion Survivor in Australia Part 1

Veldig sterkt vitnesbyrd! Legg spesielt merke til slutten i del 1. Synes det var spesielt treffende, siden jeg nå jobber med barn som har funksjonshemminger. Dette er ei dame som ikke er redd for å kjempe for livet, for det som er sant og rett, i en verden som har vanskeligere og vanskeligere for å ta lærdom av de som er svakere i samfunnet, og verne om dem.

"Dette er dagen" på ABBS/ "This is the day" at ABBS

Nå har jeg jobbet på ABBS- senteret i to måneder, og det har vært mange inntrykk. På senteret i Baisepati er det 40 barn, som har ulike fysiske og intelektuelle funksjonshemminger. Hver morgen startes med "Dette er dagen" pluss andre sanger og bønn. Etterpå er det ett av barna som sier hvilket nepali år, måned, dato og dag det er. Nepal har en annen tidsregning enn oss, akkurat nå er vi i 2067. En aldri så liten forflytning fram i tid, selv om det ofte kan virke som det er stikk motsatt:)Etter morgensamlingen deles barna inn i 5 forskjellige grupper som har navn etter på fargene på rommene de bruker. Gul, rosa, lilla, grønn og blå gruppe. De er plassert sammen i forhold til hvilken funksjon de har, selv om noen av gruppene er nokså sammensatt. På senteret har de også ett sanserom og ett svømmebasseng. Her i Nepal er det ikke særlig vanlig å kunne svømme, de fleste nepalesere har ikke fått svømmeopplæring. Derfor underviser jeg nå staben på ABBS senteret i svømmekunsten, slik at de kan være trygge i vannet når terapibassenget benyttes. Foreløbig er ikke bassenget noe særlig brukt. Den gule gruppen har danseterapi en gang i uken med en danseterapeut som kommer til senteret. Ellers jobbes det med forskjellig, blant annet puslespill, lesing og skriving for de som er i stand til det, lek som utfordrer finmotorikk og grovmotorikken med mer. Noen fredager er det også fridans. Etter første økt er det lunsj klokka 12 med påfølgende hvil, før siste økt begynner klokka 14.00. Klokken 15.00 går bussen som kjører barna hjem. Til forskjell fra mange andre busser her i Nepal har denne bussen sikkerhetsbelter til barna. På senteret er det en ansatt per gruppe, i tillegg til Tulsa som er leder for senteret, og to kjøkkenpersonale som også hjelper litt til med stell av barna. Av og til har de også studenter som jobber frivillig der. Men alt i alt er det imponerende hva de klarer å få til på ABBS senteret med så få ansatte. Barna er veldig hengivne og tilitsfulle, og de viser gjerne kjærlighet med en klem. Selvsagt er de ikke like henrivende alltid, det hender se sloss seg i mellom, men det går fort over. De stråler når man gir dem oppmerksomhet. Som med oss alle trenger disse barna å bli sett og elsket!

Now that I've been working for 2 months here at the ABBS center, its about time to write about "the day" at ABBS. There are 40 children at the daycare center in Baisepati. All of them have some kind of intellectual and/or physical disability. Every morning starts with singing and praying. This is the day that the Lord has made , is the always the first song, followed by children songs. And everything is in Nepali of course. The children are divided into 5 different groups, depending on there level of function. Tulsa is the leader of the center and there are also two persons working in the kitchen which also helps with feeding and visits to the restroom. Other than that there is only one staff per group, occasionally students also helps out at the center. With this in mind it is quite amazing what they are able to achieve at the center. In addition to puzzles, games, outdoor games, learning to reading and writing for those who are able to do that, there are also a sensory room and a therapy pool. Until now the pool hasn't been used a lot. Here in Nepal most people do not know how to swim, this was also the case for the staff of ABBS. At the moment I'm teaching the staff to swim, which will provide safety in the water both for them and children in the long run.
The children is very loving and lovable, often hugging us and each other. Of course there is sometimes fighting among them, but it passes quickly. They are happy when they are being noticed and they get attention. I guess we all as human beings we just need to be seen and loved, just like these kids!

Religion og sånt...

Leste i dag i "vårt land" i dag at "I land med ei per capita inntekt på mindre enn 2.000 dollar seier 95 prosent at religion er viktig. For folk med inntekt over 25.000 dollar seier berre 47 prosent at religion er viktig."

Dette er noe jeg opplever konsekvensen av her i Nepal. Det er ikke bare hinduistene som er ringer med bjellene sine om morgenen og kvelden som minner meg om dette. Men også der på jobb starter dagen med morgenandakt, ettersom jeg jobber i en nepalsk kristen organisasjon. Barna på senteret både synger kristne sanger og ber til Gud. Mange av foreldrene til disse barna er hinduer, men de sender barna sine til ett dagsenter der barna får kristen påvirkning. Jeg har sett flere hinduer som har vært innom senteret og observert morgensamlingen til barna, men det virker som de synes det er en naturlig ting. Til sammenligning hender det også i norge at muslimske familier velger å sende sine barn til kristne skoler i steden for til statlige skoler der et ateistisk humanistisk menneskesyn er det mest dominerende livssynet. Det er nok lettere for muslimene å identifisere seg med noen som i det minste tror på en Gud. Reglion er rett og slett helt naturlig her i Nepal, i motsetning til i Norge der man blir stadig mer alergisk mot Gud. Å legge livet i Guds hender ligger så nært folks hverdag her. Kanskje er det sånn at når du har lite, så må du være avhengig av å stole på hjelp utenfra deg selv. Her tror jeg vi har mye å lære av Nepalesere og mennesker fra fattigere deler av verden. De har skjønt at det må være noe mer enn bare dette livet, for ellers er det jo så liten mening med livet slik det fortoner seg. Derfor er religon viktig for dem, det gir dem noe/noen å vende seg til. Da er det godt å tenke på at det er ikke bare de fattige som kan vende seg til Gud, men vi rike kan det også, selv om det ofte er vanskelig å komme seg gjennom nåløyet. Vi har så mye tro på oss selv at det blir vanskelig å tro på Gud. Her i Nepal blir jeg stadig minnet om min egen utilstrekkelighet og hvor skjørt livet er. Da kjenner jeg at det er godt for min egen del å vite at Gud er til å stole på, og at jeg kan vende meg til Ham både i smått og stort.

Lately I've been thinking about how important religion is to people here in Nepal, and I've just read in the newspaper from Norway(on net) that in rich countries many people don't consider religion important. Here in Nepal it is a natural thing to pray and to turn to God for help. I think we from rich countries have something to learn from them. Because even though we have what we need when it comes too the basics(food and so on), life is so fragile and in the end we all need God to turn too. If there is no God and no life after death, what is there but nothingness, and where is the meaning to it all? So I am so thankful that God has showed me that He is alive and that he welcomes us when we turn to Him, no matter where we are and in every situation He is always there.

Landsbyopphold/villagestay

Som en del av spraakopplæringa, har jeg vært 5 dager på landsbygda. Landsbyen jeg bodde i heter Sankhu og det tok mellom 4 og 5 timer med buss fra Kathmandu aa komme seg dit. Det har vært en lærerik opphold. Det er stor forskjell mellom å bo i by og på landsbygda, men her i Nepal er kanskje kontrasten enda større. Kathmandu er ikke akkurat så veldig stor, men støy og forurensningen er det.Stor altså:) Så da er det godt å kunne merke kontrasten når man kommer til landsbygda. Her er det grønt, grønne åser, grønne rismarker, og en helt annen ro og stillhet til tross for haner og hunder, men befriende lite biler og motorsykler. Dermed er den evindelige tutingen fra byen så og si eliminert her ute. Jeg bodde hos ei ugift nepalesisk dame, sammen med to av hennes tantebarn. Vi kommuniserte på det lille av nepali jeg forstår til nå, og spilte mye uno. Når det gjelder det sanitære, så hadde de ikke noe bad, bare utedo. Spørsmålet for meg ble da. Hvordan i alle dager får de vasket seg. Punkt 1: De bruker vann i steden for papir når de er på do.
Punkt 2: de vasker håret, ansikt og hender i den offentlige vanntappen ute på plassen. Tidlig om morgenen.I 6-tida.
Nå skal det sies at jeg ikke liker kald dusj tidlig på morgenen, i tillegg til å bli beglodd. Jeg spurte derfor Dolsi (hun jeg bodde hos) om det fantes en bekk eller noe der jeg kunne vaske håret midt på dagen. Det gjorde det heldigvis, så da slapp jeg iskald dusj med publikum.
Vannkranene som nabolaget deler på, blir flittig brukt. En etter en fyller kvinnene, jeg gjentar: kvinnene, bøtter og krukker med vann. Bildet viser en av niesene til Dolsi som fyller vann. Sånn er det når man ikke har innlagt vann. Minner meg veldig om å være på hytta. Bare da jeg har måttet hente vann. Men tenk på det da. Bære vann hver bidige dag. Tungt er det også. Her i Nepal er det hvertfall sikkert at kvinnene jobber hardt og bærer tungt. Snakket med moren til Prasant(gutt paa 5, avbildet her under UNO kort spilling) mens hun jobbet på rismarken, og hun kunne bekrefte at det var kvinnene som arbeidet mest. De jobber stort sett hele dagen, ettersom det er de som lager maten, i tillegg til å jobber på jordene og bærer vann. Jeg fikk knapt lov til å vaske opp etter meg selv mens jeg var der. Da var det ikke stort annet å ta seg til enn å spille UNO med barna og bli med dem på sightseeing rundt omkring. De korrigerte nepalien min, og ville gjerne lære litt norsk i gjengjeld.

Den unge moren på bilde er 21 år og har giftet seg av kjærlighet sa hun. De fleste ekteskap i Nepal er arrangerte, men det begynner å bli mer vanlig at de unge finner sine ektefeller selv nå. Ett av de første spørsmål du blir stilt er om du er gift. Når du svarer nei, så er det neste: Så når skal du gifte deg? det er det neimen ikke lett å svare på.

Etter to dager på landsbygda var det lett å komme inn i matrutinene her: te klokka 7-7.30. Dalbhat (ris og linser, pluss grønsaker, av og til kylling eller egg til)klokka 09.30. Ny te ca klokka 12.00. Enda engang te klokka ca 16.00 og litt snacks til. Dalbhat igjen først klokka 20.00 på kvelden. Maten intas sittende på golvet, mens man spiser med høyre hånd. Det vil si utlendinger får tildelt skje, men jeg prøvde meg litt med å spise med hånden jeg også! Da jeg skulle sa de at de ville huske paa meg. Paa nepali er det som aa si jeg vil savne deg. Saa det var jo veldig hyggelig. Saann apropo det saa husker jeg paa dere der hjemme ogsaa:)

Village life is quite different from citylife, thats very much true for Nepal. The contrast from the polluted and noisy Capital to this small village called Sankhu is vast. In Sanku the sorroundings are green, very green and the only noise comes from the roosters and the dogs. I lived in this village for 5 days, and got to experience how it is to live without a bathroom, how to eat food with right hand sitting on the floor and communicate with the Nepali I know by now. The women here work hard, almost all day. And they start when they are young. The girl by the watertap is one of the girls I hung out with during my stay. We(me and the kids) were playing a lot of UNO, and they willingly helped me learning nepali. And I even got to teach them some norwegian. Dolsi and the children were very hospitable, and when I were living they said that they would remember me.That is the Nepali way of saying I will miss you.

17.mai/ 17. May

Hvis noen trodde at det er kjedelig å feire 17. mai i utlandet, så kan jeg si at det kommer helt an på om man har noen å feire den sammen med. Her i Kathmandu er vi en del norske, så vi gikk i tog, barna hadde leker og vi spiste is på dagen. På kvelden var vi invitert til ambassadørens residens hvor ambassadens kontakter også var invitert. Så der var det skikkelig dresskode. Galla/nasjonaldrakt(mange valgte å gå i sari)Selvfølgelig var all maten gratis! Alt i alt en veldig kjekk feiring!

The 17. mai is Norways nationalday, and we celebrated it also here in Kathmandu, like we do in Norway, with parade, singing, eating icecream and games for the children. In the evening we were even invited for a party at the norwegian ambassadors recidens. I must say I really enjoyed celebrating Norways national day here in Kathmandu!

Føtter/Feet

Etter å ha bodd i Nepal får man en del endrede rutiner. For eksempel så innser man hvor viktig det er med fotvask. Faktisk så må jeg vaske beina hver eneste kveld her i Kathmandu. Merket spesielt forskjellen da jeg hadde ferie i Thailand, der jeg plutselig ikke trengte å vaske føttene om kvelden lengre... Det er betydelig renere i Thailand med andre ord.

In Kathmandu you need to wash your feet every night because of all the dirty roads. Quite a contrast to my week of vacation in Thailand where I didn't have to do that.

Danceshow

Er en stund siden sist jeg har vært på nå, så skal skrive noen innlegg nå når jeg har tid. (Ferie)

Siste fredagen i april var jeg og så en i danseforestilling i regi av Charan Pradhan, som er danseterapeut. Han har drevet danseterapi med flere ulike organisasjoner, blant annet en organisasjon for ryggmargskadde, men også med en gruppe unger fra ABBS senteret. Musikken var laget spesielt med tanke på denne forestillingen, og det var en god flyt mellom de ulike numrene fra de forskjellige gruppene. Ikke minst var det rørende å se hvordan barna fikk uttrykt seg gjennom dansen. Danseforestillingen ble en skikkelig sukksess, så de hadde en ny forestilling i slutten av juni.

Danceshow in Kathmandu where the children -from the ABBS senter- that I'm going to work with where among those who were dancing. Charan Pradhan coreographed the dances and also participated in the show himself. It was really toucing to se the children dance!

Opprøret er over/streiken over/Life is back to normal in Kathmandu

Da er streiken over for denne gang.

Det positive med streiken var:
Renere luft, mindre støy, man kan gå i gata uten å tenke på å passe seg for bilene, tid til å gjøre leiligheten klar for maling, tid til å snakke med hushjelpa og få øvd på å snakke nepali.

Det positive med at streiken er over:
Butikker er åpne, transport fungerer som normalt i Nepal, så man kan komme seg dit man vil. Folk kan begynne å tjene penger igjen(de som har butikker, resturanter, lærere, etc etc) Ungene, studentene kan gå på skolen igjen. (det er nemlig ikke så stas med fri hele tiden. Jeg får språkundervisning igjen. Jeg kan få trent.


Alt i alt vil jeg si at det er å foretrekke at det ikke er streik.
Foreløbig er ikke konflikten løst, så maoistene vil fortsette å demonstrere, men ellers kan livet fortsette som normalt i Nepal. Noen unger i en av kirkene her i Nepal hadde i går bedt om at at streiken måtte ta slutt nå, og det gjorde den. Vær derfor med å be om en løsning på konflikten mellom maoistene og de andre partiene.

The strike is over, but the conflict is not solved. Please pray for Nepal and the political situation.

Da ser det ut til at nyheten har nådd vg også...

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10005488

I dag er det 6. dagen med streik, opprør og stengte butikker...

Langvarig bandh/streik Nepal feels effects of Maoists' anti-government strike

For oppdatering på situasjonen i Nepal/Update on the situation i Nepal in English:

http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/8658896.stm


Maoistene streiker altså. Det er nå 3 dagen at alle butikker(bortsett fra kioskene) er stengt og trafikken totalt stoppet opp. Ingen biler på veiene. Det er dermed veldig stille og fredelig der jeg bor, selv om det er store mengder med demonstranter i sentrum. I går satt Maoistene i hele ringveien rundt byen. Det skjer lite og ingenting. Jeg får ingen språkundervisning, men må prøve å studere litt på egenhånd. Og så snakker jeg med den nye didien min Sarmila. Ellers snek jeg meg til en hårklipp i dag, selv om det egentlig var stengt! Greit med litt kontakter her og der! Heldigvis har vi ennå strøm og internett, men maoistene har truet med blackout dersom det ikke skjer noe den uken her. Nepal stopper helt opp, og alle som driver butikker taper utrolig mye penger.
Så vær gjerne med å be for at den politiske situasjonen her i landet må løse seg snart.

Paraply i solsteika!/Umbrella as protection!

Tenk å bruke paraply når det er sol! Den vanlige nordmann ville neppe ha kommet på det. En aldri så liten kulturforskjell mellom kalde nord og varme sør. Når det er steikende sol er det i grunnen ganske så behagelig å kunne beskytte hodet mot sola sånn att man unngår hodepine og svettetokter. Derfor har jeg kommet fram til at jeg også burde begynne å bruke paraply når det er sol (i Nepal altså der det er over 30 grader for tiden...)!

The Nepalese use umbrella when it is sunny. You would never see a Norwegian person do that during summer in Norway. Big culture difference! But then again, its so much warmer in Nepal(30celsius). Actually an umbrella protects from headache, overheating and sunburn, so I'm actually considering to start using an umbrella when its sunny!

Min hverdag her i Nepal består i mye Nepaliundervinsning. Her er Parmeswari, en av mine to nepalilærere.

5 days a week Parmeswari teaches me Nepali language.

Da er en epoke over og en ny begynt. Karen Elise har dratt hjem til Norge, og jeg har også sagt hadet bra til den søte hunden vi hadde der vi bodde. Det er bare den nusseligste hunden. Skikkelig hengiven.

This week I've said farwell to my friend Karen who left for Norway, who managed to get there dispite the cloud over Europe. In addition I've possibly seen our sweet little dog NG for the last time, since we've left the house where we stayed while Karen was here. NG is just so affectionate, I wish I could bring her to my flat, but then again, she barks at night...

Visa granted!/Visum innvilget!

Just too let you know: I got my working visa! Thank God!

Jeg har fått arbeidsvisumet mitt. Takk Gud og takk til dere som har bedt for at jeg skulle få innvilget visumet!

"Rangidjangi!"

Rangidjangi betyr fargerik i betydningen mange forskjellige farger sammen. Nettopp det kan vel kanskje sies om Nepal. Så noe av det flotte med dette landet er da også nettopp alle fargene. Jo mer farger dess bedre. Her er jeg og Karen Elise i en Kurta og Sari butikk i ett hav av farger. Kurta og sari er både feminint og vakkert, så da går det bra å være i ett land der det de er svært nøye på å være anstendig kledd.

"Rangijangi" means colourful with many different colours together. This phrase could also be used about Nepal, because one of the nice things about Nepal is all the colours. The more the merrier. Here are Karen Elise and I in a Kurta and Sari shop surrounded by colours.

språk/language

For those of you who are curious about what I am doing most of the time during daylight, I'm learning Nepali. Chech out one of the first blogg, there you find the written alphabet. Now I have learned all the letters...

Språk og bokstaver, det er det det går i på dagtid for meg nå for tiden i Nepal.

Didi

Betydningen av ordet didi er egentlig storesøster, men man kaller også den som jobber som hushjelp for didi. Kan også bruke baini, som betyr lillesøster, men Didi er mer respektfullt.
Didien min heter Sun Maya, hun er utrolig skjønn og snill. Min nepalske mamma, som tar utrolig godt vare på meg. Her lager hun momos, som er en typisk rett her i Nepal. Det er veldig godt! Ellers lager hun kjøttkaker med ingefær i også, de er utrolig gode!

This is Sun Maya, my Didi, nepali word for sisters that are older then you, but also for a person that cook for you and clean your house. Sun Maya is so friendly, and she is more like a mom than a didi too me. She takes really good care of me:) Here she is cooking momos, typically nepali food, but she also makes tasty norwegian meatballs!

Shivaratrifestivalen

Som en del av kulturorienteringen tok læreren min meg med til tempelområdet rundt Shivatempelet under Shivaratrifestivalen(Shiva er en av hinduismens mange guder, han kalles blant annet både ødelegger og opprettholdet. Interessant kanskje å minne dere om hvem som kalles ødeleggeren i kristen sammenheng... nemlig djevelen...) Under denne festivalen er det faktisk lovlig for babaene(de gule hellige menn) å bruke, selge og kjøpe hasj ol. I følge læreren min var det lovlig å kjøpe dop denne dagen. Dette var nok noe som tiltrakk mange av de unge guttene. Som dere ser var det temmelig stor trengsel inne på området.

A festival to celebrate shiva, one of the many hindi gods. The yellow men are called Babas, and are viewed as holy by hindu people. They are allowed to use, buy and sell illegal drugs during this festival. It was very croweded during this festival. Many people also fast the whole day of shivaratri, then worship shiva before they have a celebration meal that the rich hinduist people provide. The rich people also provide free health care this day, which in my opinion is the (only) god thing about this celebration.

Templer

Hver morgen høres bjelleklirring fra alle nabohusene våre. Nok ett tegn på at man befinner seg i ett land der hinduismen er hovedreligionen. Læreren min tok meg med på omvisning på en av de mange tempelplassene i Kathmandu. Det er omtrent templer på hvert hørne i dette landet. Kyr er som sagt fast tilbehør også.

Bygda i byen! cows in the city!

You know that you are in Nepal, when even in the biggest city in the country there are cows in the street where you live... Bygda er midt i byen for å si det på godt norsk! Disse kuene beiter i kvartalet der jeg bor for tiden:)

Bagasje og sånt...

Da kom omsider dagen da jeg skulle få hentet bagasjen jeg hadde sendt fra Norge. Første dagen jeg egentlig skulle hente den, fant jeg først ikke kontoret til de folka i byrået som skulle hjelpe meg med dette. Da jeg fant kontoret fortalte de meg at det var helligdag (i nepal holdes absolutt alle religioners helligdagsmarkeringer...), og at det altså nettopp var blitt bestemt at denne dagen skulle være fridag. Det var en av sherpaenes helligdager tror jeg. Uansett. Bomtur den dagen, men i dag onsdag 17.02.10 har jeg fått hentet bagasjen. Møtte opp på kontoret til det byrået som skulle hjelpe meg. Der måtte jeg vente en time fordi hun som skulle hjelpe meg ikke kom før klokka 12. (Da er det godt å ha en god bok å lese mens man venter) Deretter dro vi til cargosentralen for å hente bagasjen. Da vi kom dit ble vi sendt videre til flyplassen fordi vi ikke hadde originalpapiret på bagasjen. Så bar det inn på flyplassen, vi fant Tai airways, og dro deretter tilbake til cargosentralen hvor vi måtte igjennom to sikkerhetssjekker der papirene skulle vises. Ny visning av papir inne på området, andre visning måtte til for å få betalt skatt, deretter to nye visninger for å få ut bagasjen. Så måtte bagasjen åpnes og sjekkes. Ny visning av papirer ett annet sted og betaling av en annen skatt før vi omsider fikk med oss bagasjen ut av området og inn i en taxi! Hørte jeg noen si BYRÅKRATI?Den hyggelige damen på bildet er fra byrået orkide support services og hun hjalp meg igjennom papirmølla.

Back and forth to get my luggage, had to show papers 9 different places to get it.