Status Q after a year in Nepal

Etter ett år i Nepal er det vel på tide å gjøre opp en kort status om hvordan det har vært fram til nå. På mange måter har dette året bydd på store utfordringer på det personlige plan i forhold til å venne seg til å bo i en ny kultur, takle hjemlengsel og kulturstress generelt. Noen ganger føler man jo at man feiler helt og lurer på hva i all verdens land og rike man gjør i en annen kultur når man har så store problemer med å finne seg til rette. Andre ganger tenker man at oj, jeg kan gjøre en liten forskjell, og kjenne på gleden av å oppdage nye finesser av kulturen slik at man forstår mer av det som foregår. Det har vært svært spennende det siste halvåret å begynne å jobbe på ABBS senteret og på HDCS kontoret. Barna er det lett å komme inn på og bli kjent med, men det har vært vanskeligere med de voksne. Nå går det imidlertid mye bedre og jeg begynner å utvikle vennskap her og generelt bli bedre kjent med de som jobber her, og jeg føler meg mer inkludert enn før.

Jeg går i en nepali kirke, der jeg også er med i en liten gruppe som møtes en gang i uken. Det føler jeg er svært berikende for livet her, spesielt denne lille gruppen for da blir jeg bedre kjent med noen av jentene i menigheten. Det er en veldig hyggelig gjeng, og det er veldig fint å kunne snakke sammen og be sammen med dem, da som oftest i Nepali style. Det vil si at alle ber samtidig, før en avslutter bønnen. (Kjært barn har mange navn, hørt dette blitt kallt både korean style og asian style)Det har også vært utrolig kjekt å se hvordan kirken vokser og gror og hvor frimodig de kan dele evangeliet her. Veldig kjekt har det også vært å å kunne ha den lille dansegruppen som framførte dansen jeg hadde laget på uteforestillingen som ungdommene i kirken arrangerte. Akkurat nå vet jeg ikke om dansegruppen fortsetter eller ikke. Vi får se. I November var jeg så heldig å bli kjent med noen lokale fysioterapeuter, det var veldig kjekt å kunne jobbe sammen med dem i team på lamjhung sykehus den uken vi var der(se tidligere blogginnlegg). Jeg har også holdt kontakten med de to kvinnelige fysioterapeutene i etterkant av besøket.
Sakte men sikkert bygges ett nettverk av relasjoner som gjør at man trives der man bor. Ikke minst at jeg har de andre norske misjonærene har betydd mye for meg, i særs Veronika og Eldrid, som bor rett i nærheten. Uten dem hadde det nok blitt mange ensomme kvelder. Nepalesiske damer er jo ikke ute på kveldstid etter klokka 19.00, så da blir det jo vanskelig å treffe dem etter jobb.

For ett år siden begynte begynte jeg å lære Nepali, og selv om den offisielle opplæringen, som jeg hadde i fjor er over, fortsetter jeg å ha nepali time en gang i uken. Det er sånn med både språk og kultur, det er noe som tar tid, med mindre man har språkøre og tar det veldig kjapt selvfølgelig. (Noe jeg ikke gjør) Uansett er jeg veldig glad for å kunne være her i Nepal og oppleve det jeg gjør. Det er jo ikke sikkert at jeg utgjør noen stor forskjell med å være her, men jeg er sikker på at det å være i Nepal vil gjøre en stor forskjell i mitt liv. Og gradvis i løpet av året som har godt har jeg blitt glad i Nepal, gjennom barna på ABBS, naturen man ser på avstand fra Kathmandu, men kommer nær innpå om man beveger seg ut av byen og ikke minst gjennom alle de flotte menneskene jeg etterhvert har blitt kjent med! Og i alt som skjer er det så utrolig godt å vite at Gud er der hos meg. Jeg kjenner meg veldig priviligert som kan få oppleve alt det jeg gjør, og så håper jeg at jeg kan bidra litt også med å være her.

A year has passed of my time in Nepal, and it is time to have a look at the last years events. In many ways it has been a year of great challanges personally when it comes to adjusting to a new culture, dealing with culturestress and homesickness.
Sometimes it has been fun and sometimes hard. The last 6 months I have been working with the children at the ABBS senter and in the HDCS office. The children are easy to get to know, and easy to talk with because they easily accept newcomers. Among the staff it has taken a bit longer, but know I have made friends with some, and have a better understanding of how things are working here. I'm also attending a Nepali church, and I have also joined a smallgroup there. It has been very enriching for my life here. It has also been great to see how the church is able to share the gospel with the community. The outing that I have written about earlier was a great way of doing that. There the girls that I have taught a dance also performed. At the moment I'm not sure if the dancing group will continue or not, it depends on the interest of the participants.

In November I was so privileged to work in a team of physiotherapists in Lamjhung during the camp that were held there (see earlier written article on my blog)I've also been keeping in touch with the two female physiotherapists that I became friends with during the time there. I'm still working on the language, taking lessons once a week, even tough the official language lessons ended in July. I think it is a good thing to continue the learning, since both skills in language and culture is needed here, and there will always be new thing to learn. I have this year also learned to love Nepal, through the children in the ABBS center, the people I am getting to know little by little and through the nature that you can see from a far in Kathmandu, but if you get out of the city, you will really experience it. It is also a great comfort to have Norwegian friends here, especially Eldrid and Veronika, who both has made the evenings in Kathmandu more pleasant. It has also been nice to get to know other missionaries that attend the international church I also attend once in a while. Through every experience-good and bad- it is always good to remember that God is there with me-ALWAYS. In that knowledge I can go on, not knowing what will happen next! I know that Nepal will be an important period in my life, molding my character, but I also do hope that I also can contribute some by beeing here.


Flott utsikt fra Nagarkot, som er ca en to timers kjøring fra Kathmandu



Barn fra ABBS senteret



Mindre enn en times kjøring fra der jeg bor finnes dette vannet. Flora-en av mine kollegaer- tok meg med dit.

Julefering og nytt år/ Christmas and New Year

Godt nytt år godtfolk! Da er jeg vel tilbake i Kathmandu. Barna på ABBS kommer ikke tilbake fra juleferien sin før på mandag 10. Januar, så da har jeg nok av tid til å skrive på bloggen. Selv hadde jeg en skikkelig norsk julaften, og julefrokost 1. juledag før jeg dro til Bangalore, India, for å besøke en venninne der resten av juleferien.

Happy new year to you all! Now I'm back in Kathmandu, after Christmas holidays. The children at ABBS don't start before the 10. of January, so I have some time to communicate to friends and others interessted in what is happening here. I celebrated Christmas eve together with norwegians in Norwegian style here in Kathmandu and 1. Christmasday we had a nice breakfast before I left Kathmandu to go to India. I visited a friend in Bangalore and had a great time in India!


Eldrid, Veronika og jeg i Sari.
Antagelig det eneste unorske ved hele julefeiringen vår...


Julemiddag. Første gang jeg ikke har pinnekjøtt på julaften. Vi hadde steik, veldig godt da. Og så hadde vi jordbær og is til desert. MMMMmm. Det er nemlig jordbærsesong i Nepal nå!

Juledagsmorgen gikk vi rundt juletreet etter å ha hatt en fortreffelig frokost!
Norwegian Christmas tradition. Singing Christmas carols while walking around the Christmas tree .



Halveis til Bangalore møtte jeg Asmita Shresta. Tåken lå tykk i Delhi, så nå begynte spenningen med å reise i India. Heldigvis hadde jeg hyggelig reiseselskap.



Klokka 02.00, altså om natta gikk bussen fra flyplassen til ett hotell i Delhi. Full buss, jeg stod i cirka 1 time som reisen tok,fordi det var tett tåke og nesten umulig for sjåføren å se noe som helst. Etter en natt på hotell var det tilbake til flyplassen for å tilbringe en dag til der, før jeg klokka 20.00 omsider jeg kom meg ombord i flyet til Bangalore.






Tidlig neste morgen i Bangalore stod jeg og shekinah opp for å dra p sightseeing i den staten som Bangalore ligger i. Dette er ett av palassene til Sultan Tipu


Vi dro til Chennai med tog to dager senere. Tog i India er noe for seg selv. Der er det selgere som selger alt de kan bære med seg inn på ett tog og det er i det hele tatt en opplevelse.


Autoriksjaene finner du overalt i India. Vår sjåfør i chennai første dag samtalte med nabosjøføren mens han kjørte...


Vi dro til Chennai siden jeg så gjerne ville se sjøen, og det fikk jeg altså!
Shekinah til høyre og Audrey til venstre. Ble kjent med Audrey i Chennai, og hun og moren viste meg rundt i byen dagen etter.






Apostelen Thomas ble drept i Chennai, og det er bygd kirker både der han ble drept og der han ble gravlagt. Juledekorasjonen er fra ett kjøpesenter i Chennai. Det er hvit jul i allefall inne..


Selv om jeg ikke badet i sjøen hadde vi det gøy i strandkanten!

Evangelisering i juletiden/The church sharing the message of christmas

I Juletiden er det veldig mye program i nepalikirken, og ofte bruker de også denne tiden til å dele evangeliet. Kirken jeg går i hadde også flere arrangement i julen. Blant annet på lillejulaften hadde de en hel kveld med program utendørs på en åpen plass slik at folk og forbipasserende som var interesserte kunne komme og se. Det var ungdommene i kirka som hadde hovedansvaret for programmet og de hadde flere innslag, både 3 danseinnslag, et dramastykke, vitnesbyrd og mange julesanger. I tillegg var det også en lang apell og en kort dokumentarfilm om hva de kristne feirer i julen. Det var mange i nabolaget som fikk med seg deler av kvelden, så det var absolutt velykket med tanke på å nå ut til flere med julebudskapet. Jeg satt mesteparten av kvelden og frøs, da det var bare 8 grader, men jeg måtte bare få med meg at jentene danset koreografien jeg hadde laget. Det gikk veldig bra med tanke på at de såvidt hadde rukket å lære hele koreografien før de skulle opptre. Da jentene hadde danset hadde programmet vart i nesten 3 timer, så da gikk jeg hjem for å få i meg varmen igjen pluss at jeg hadde noen juleforberedelser igjen. Men til tross for litt problemer med lys og lyd så ble det en veldig fin kveld som kan få større ringvirkninger enn det vi aner.

Just before Christmas and during Christmas the nepali Christians have lots of programs, and they share the message of christmas. My Church here in Nepal did also have an outdoor program the 23. December in an outdoor puplic area were people could come and see what the Christmas is all about. The youth of the church were in charge of the program and they had three dances, one drama, testimony, a short documentary about why the christians celebrate christmas and the pastor also shared the message of the gospel. The girls that I've taught a coreography also performed, so I waited till they had danced before I went home to warm up after freezing outside. They did a good job, and eventhogh there were some problems with light and sound, it got sorted out, and the program was well organized. Hopefully this evening has made more people hungry to get to know Jesus!

Juleavslutning på ABBS senteret/Christmas celebration at ABBS

22. December var det juleavslutning på ABBS senteret. Både foreldre og venner av senteret var invitert til å komme. Her var det bidrag fra både ansatte og fra barna. Ei jente leste opp ett dikt, ei jente danset solodans, og en gruppe av barna fremførte også en dans. En av voluntørene spilte en mye spilt melodi (Esampiriri) og barna danset fridans på oppfordring til dette. Som voluntøren sa det så fint. Dette var en melodi han forbandt med glede, og glede er noe han ofte opplever når han har jobbet med barna på ABBS. Vi fikk også ett innslag fra en stolt far som fortalte om hvor viktig ABBS senteret var for sønnen hans. For sønnen var det veldig kjekt å kunne si at han gikk på skole på ABBS-senteret, nå var det ikke lenger bare broren som gikk på skole.
Etter at alle innslag var over, ble det servert lunsjpakke med julegodt: smultring og annet snacks pluss appelsin til alle, både store og små.
Alt i alt en juleavslutning med mye liv og glede! I det hele tatt en feiring som står i stil med det julen handler om, nemlig gleden over at Gud kom og ble født som ett lite barn. Han er Immanuel Gud med oss, og han er sannelig til stede sammen med barna på ABBS senteret.

Before the Christmas holiday the ABBS center has a celebration. All the parents and friends of the center are welcome to come and see what the children has been preparing to show. Both the children and the teachers participated with many different expressions. They were dancing, singing, both christmas songs and other songs, reading of poem and so on. They childrens joy are contagious, and the joy in the Nepali christmas songs also underlines the message of christmas: That God came to be born as a little baby, he is Immanual, God walking amoung us, and that is so true here at the ABBS center where God indeed is present.