ABBS program in Rukum

ABBS har også ett prosjekt i Rukum. Så den strabasiøse turen tok oss ut dit på besøk til ABBS kontoret de har i Chaujahari. Her er det to i staben, som heter Topendra Giri og Gopal Regmi. De driver ABBS sitt prosjekt i Rukum som nå har pågått i to år. I forkant av prosjektet hadde også Tulsa Sharma-ABBS koordinator- og Alice Holmen i 3 år gjort orienteringsarbeid med lokale ledere og på den måten lagt grunnlaget for at prosjektet ble ønsket velkommen i området. Da arbeidet startet her, var det liten kunnskap blant folk om rettighetene til mennesker som har funksjonshemminger. Mange var også av den oppfatning at funksjonshemmninger kommer av synd, og derfor er det forbundet med skam. Dette er en holdning som er i ferd med å endres gjennom det arbeidet ABBS driver i dette området.
Personalet i Rukum drar på besøk til fire forskjellige kommuner. På alle stedene de drar til har de opplysningsopplegg for å øke bevisstheten om funksjonshemminger der. Målgruppen for denne opplysningen er først og fremst de med funksjonshemming, deres foreldre, lokale ledere, helsepostpersonell og skolen. Noen av stedene de drar på hjemmebesøk kan de bare nå til fots, og området som er lengst vekk er 12-13 timers gange fra kontoret. Myndighetene har delt funksjonshemminger inn i fire kategorier ut i fra hvor store behov de med funsksjonshemminger har. Alt ettersom hvilken kategori man kommer under får man utbetalt en pengesum fra myndighetene. Det første Toopendra og Gopal gjør er derfor å undersøke hvilken kategori personen med funksjonshemming kommer under. Så sender de vedkommende til høyere innstanser for testing. Deretter underviser de familien og mennesker i nettverket rundt personen om funksjonshemming. Personalet i Rukum driver også med nettworking, det vil si at de kontakter private organsisasjoner og koordinerer slik at de finner noen som kan hjelpe vedkommende. Det kan for eksempel være å sette dem i kontakt med steder de kan få utdanning, eller henvise de til sykehus dersom det er behov for operasjoner. De hjelper også i forhold til å få tak i hjelpemidler. Mange ganger er de også veilederer rådgiverer, og lytter til problemene og frustrasjonen folk sliter med.

Det er ingen fysioterapeut på sykehuset i Chaurajahari. Siden Topendra og Gopal har litt kompetanse på området, er de behjelpelige på sykehuset og gir fysioterapi til dem som har behov for det. Under ett hjemmebesøk som Topendra tok meg med på, snakket han med familien der angående jenta deres, viste dem noen øvelser, og så snakket de sammen om hvilke hjelpemidler hun trengte. Ut i fra hva jeg kunne observere, så det ut til at han visste hva han holdt på med. Han sa selv at han var svært interessert i fysioterapi, og om han fikk anledning ville han gjerne studere fysioterapi for å kunne bruke det i jobben, både i prosjektet han jobber i og på sykehuset i Chaurajahari. ABBS sine to utsendinger i Rukum gjør uten tvil en stor innsats i mange mennesker sine liv, og det er virkelig verdt å innvestere mer i både prosjektet og i de menneskelige ressursene prosjektet har i Topendra og Gopal.

Et samfunn som er godt for funksjonshemmede er ett samfunn som er ett bedre samfunn for alle, står det på en plakat som henger på kontoret deres i Rukum. Arbeidet som drives av ABBS i Rukum er nettopp med på å forme samfunnet i denne retningen, mot ett bedre samfunn for alle!





Meg med vakkert landskap i Rukum i bakgrunnen. Me and the beautiful scenery in Rukum.




Kvinne som bærer på en stor bør. Hverdagsliv i Nepal for mange. Woman carrying a big load. It is everyday-life for many in Nepal.

På ville Veier i Rukum(del 2)/Cracy roadtrips in Rukum

Etter to netter i Rukum gikk veien tilbake til Nepalgunsj med bil. Ikke uten problem denne gangen heller. Bilen trengte reparasjon før vi la ut på tur, og en mer erfaren sjåfør og bilrepartør kom den dagen vi skulle reise. Han fikset bilen og klokka 17.00 var den klar til avgang. Denne dagen var det Bandh( det vil si at kjøretøy ikke er tillat på veiene) i området rundt Nepalgunsj, så det var den andre grunnen til at vi kjørte på ettermiddagen. Det føltes noe bedre å ha en erfaren sjåfør på de kronglete og hompete veiene. Vi måtte imidlertid stoppe mange ganger for å kjøle ned en overopphetet motor. Etter å ha kommet over halveis stoppet bilen midt i jungelen av alle steder. Det viste seg at bilen var tom for bensin. Sjåførene pumpet tanken, og etter å ha forsøkt gjentatte ganger, kom vi oss videre på den så og si tomme tanken. 10 kilometer fra Nepalgunsj stoppet bilen igjen, og denne gangen var det full stopp. Heldigvis for oss kom det en lastebil som en i staben sammen med bagasjen vår, haiket med. Vi andre ble etter tur tatt med på motorsykkelen til en HDCS ansatt som bor i Nepalgunsj. I 3 tida på natta var vi fremme i Nepalgunsj, hvor vi tilbrakte resten av natta.Dagen etter dro vi (noen av oss) med ett svært forsinket fly (5 timer forsinket) tilbake til Kathmandu. De to som hadde dratt med ett tidligere fly, var heldigst trodde vi, men det viste seg at de hadde opplevd kraftig turbulens, så kanskje var det verdt noen timers forsinkelse å slippe å oppleve det. Turen var i allefall mer en spennende nok uten det:)

The roadtrip back to Nepalgunsj we also experienced some action. After two nights in rukum it was time to leave. The car was fixed and good to go, and we had a new and more experienced driver. However we didn't start driving before 5.30 pm, because of the time needed to fix the car, and because of Bandh in the area of Nepalgunsj. (Bandh means that people can't drive on the roads, but this doesn't apply during the night)We had to stop a couple of times because the engine got overheated. In the middle of the night (01.00) the car stopped again, but this time in the middle of the jungle. And the reason... The car had run out of gas... The drivers managed to pump the tank, and after several attempts we continued our ride. About ten kilometers from Nepalgunsj the car had it's final breakdown. A truck just came by, it was just about the best timing, and one of the staff got a ride with all our luggage to Nepalgunsj. One of HDCS's staff in Nepalgunsj, came and drove the rest of us to Nepalgunsj. It was aproxomatly 3 am in the night when we arrived there. After a short sleep, we went to the airport, where some of us had a flight that was 5 hours delayed. The others left much sooner, but experienced quite a lot of turbulence. So maybe our delayed flight was the best offer anyway.. We had definitely experienced enough action on our trip as it was:)

På ville veier i Rukum(del 1)/ Cracy roadtrips in Rukum(part 1)

For godt over to uker siden var jeg på tur til mer avsidesliggende strøk vest i Nepal. Planen var egentlig å ta ett direkte fly til Chaurajahari i Rukum der HDCS har et sykehus og ABBS har to i staben som jobber. Jeg dro dit for å få greie på hva som skjer med ABBS prosjektet der ute. Reisen gikk ikke som planlagt, noe man må regne med her i Nepal. Direkteflyet ble først utsatt fra søndag til mandag, og så ble det kansellert. I steden tok vi da fly på tirsdag til Nepalgunsj litt lengre sør for Chaurajahari. Klokka 12.00 kjørte vi derfra i en leid bil med sjåfør ut på en tur som angivelig skulle ta 7-8 timer derifra til Chaurajahari. Den første biten av kjøreturen var på fine veier, men så ble det dårligere og dårligere veier. Dekket av asfalt ble skiftet ut med steinete veier, og noen steder sand, jordveier. Sandveien hadde noen steder så dype spor at det var vanskelig for sjåføren vår å manøvrere bilen vår. Vi fikk også greie på at han bare hadde kjørt denne veien en gang før.. Så etter ca 5 timers kjøretur stod vi fast i sanda...

Two weeks ago I went to Rukum with a group from the HDCS office. My purpose for going there was to see the ABBS project witch is run by two of ABBS' staff. The office of this program is close to the hospital in Chaujahari in Rukum that also is run by HDCS. We were supposed to go directly by plane, but since our plane got delayed and then cancelled, we had to change our plans. We went by plane to Nepalgunsj, farther south from Chaurajahari, and from there we went by car on the road to chaurajahari. It was supposed to take approximately 7-8 hours. However, after a few hours the road was no longer paved, it got more and more winding around the steep hills. Some places it was rocky and other places it was lots and lots of sand. Our driver wasn't the most experienced so after ca 5 hours drive we got stuck in the sand...


Her står bilen vår fast. The place where our car got stuck.


For å få bilen løs, prøvde vi å finne steiner til å gi bilen bedre gripetak. Her er SP sir (fungerende leder for HDCS) på leting etter stein i den bratte skråninga rett ved stedet der bilen stod fast . Here is SPsir, looking for stones in the steep hillside to help the car get a grip on the road again.


Sanda var myk og man sank godt ned i den. Her er beina mine. Da jeg la hele vekta mi på sank jeg ned til sanda nådde meg halveis opp på leggen. This is the sand we got stuck in. My feet went even deeper than this when I got out of the car.


Det kom til og med en busslast som kom med sine formeninger, og prøvde å løfte bilen. Vi skubbet og skubbet. Busslasten dro. Det var nå blitt mørkt. Understellet på bilen stod fast på midten av veien, som var mer hardpakket sand. Her er Mona som jobber på kontoret i god gang med å løsne bilen. Etter 2 timer fastlåst kom vi oss omsider videre. Takk og lov. Everything was done to get us out of the pit. Even a bussload stopped by and people tried to lift the car. Finally after digging under the car, where it was stuck to the road, on the picture Mona, who didn't give in until we finally managed after two hours to get loose and continue the dangerous trip.

Turen var ennå ikke slutt. Kjøring på sandveien, er omtrent som å kjøre i sørpe på is, og med så svingete veier med stup på siden, var det særs skummelt. Vi sang derfor lovsanger for full hals og ba om at vi måtte komme velberget frem. Klokka 22.40 kom vi endelig fram til bestemmelses stedet etter å ha gått det siste stykket til fots fordi bilen ikke klarte den siste bakken med den tunge lasten. Takk Gud for at vi kom helskinnet fram! En ting er iallefall sikkert, her i Nepal er det mye gratis action.

However we still had to drive on the winding road, in the steep hills, and now it was dark. We were singing worshipsongs and praying that we would reach the hospital alive and well. 22.40(almost 11 pm) we finally reached Chaurajahari. Thanks to God, we didn't die.. one thing is sure here in Nepal, that if your go travelling you will get a lot of free action, not only the ride, but most likely a cracy ride...

Jorpati

Det er tre ABBS sentre hvorav to ligger i Kathmandu og ett ligger i Baratpur, Chitwan. Til vanlig er jeg på det største senteret som er i Bhaisepati, men på fredager pleier jeg å ofte å ta turen ut til Jorpati. Etter jul har det blitt annenhver fredag, noen ganger nesten hver fredag. Jorpati ligger på andre siden av byen i forhold til der jeg bor, så det tar omtrent en times tid med mikrobuss en vei for å komme seg dit. Noen ganger lengre tid dersom det er trafikkkork. Senteret i Jorpati er mye mindre enn det i Bhaisepati, de har færre barn der og mindre faciliteter. De har 12 barn, men rundt 8 barn som kommer hver dag. Både barn og stab er takknemlig for å få besøk, ettersom det ikke kommer så ofte voluntører til dette senteret. De tre damene bruker de ressursene de har og med godt humør hjelper de barna i forhold til daglige aktiviteter og læring. Lærerne har årlige kurs arrangert av en nepalesisk fysioterapeut, så de kan en del om fysioterapi og trening for barna. Det er jo fint siden det ikke er så ofte jeg kommer til Jorpati. Men når jeg er der tar jeg naturlig nok tak i trenings og aktivitseringsbiten:)

ABBS senteret i Baratpur (i Chitwan)/ The ABBS center in Baratpur

Omsider fikk jeg gjennomført besøk til ABBS senteret i Chitwan som ligger i en liten by som heter Baratpur sør i Nepal. Inntrykket av senteret var over alle forventninger. Fire flotte damer jobber ved senteret med 17 barn. Mange av barna har en utviklingshemming, mens andre har fysiske funksjonshemninger og noen har begge deler. Rommene er ikke store, men med de lilla veggene og godt humør hos de som jobber der er det bra stemning der. Personalet utnytter de ressursene de har, og full av omsorg hjelper barna med både trening og læring. De har til og med valgt å investere penger av egen lomme for å kjøpe utstyr til senteret. Det viser at det bryr seg om barna og senteret. Jobben deres er mer en bare jobb for dem, og de lager i det hele tatt en god atmosfære for barna å være i. I tillegg til å jobbe på senteret 5 dager i uka, er det 20 barn i distriktet som de drar på hjemmebesøk til hver søndag. Alt i alt gjør de en flott jobb med å vise Jesu kjærlighet til barn med spesielle behov!

Finally I got to visit the ABBS center in Chitwan which is situated in Baratpur, a small city in the southern part of Nepal. Here there are children with intellectual disabilities, physical disabilities and some with both. I was really impressed with the staff. They were really dedicated to the work they were doing, full of compasssion helping the kids with excercices and learning. They also go on homevisits to 20 children in the district. The teachers are doing a great job in showing Jesus love to these children!

Dåp/ Baptism

For stund siden var det dåp i menigheten der jeg går. Det var en fin og spesiell opplevelse. I de fleste kirker i Nepal er det voksendåp som er det rådende dåpssynet, men i menigheten der jeg går praktiseres barnedåp også. Pastoren har en presbytansk teologisk utdannings bakgrunn. Denne lørdagen var det 5 voksne og 2 barn som ble døpt. Det var de to barna til en mann som ble døpt denne dagen, og det var en spesiell opplevelse at både Far og barn ble døpt på samme dag.

A while ago I witnessed babtism in the church. The predominant view on babtism here in Nepal is babtism of grown-ups. But in the church I go to they actually do infantbabtisms. What was really special and toutching was that a father and his two children were babtised the same day.


De voksne dåpskandidatene før de blir døpt




Faren ble døpt først, deretter de to ungene hans. Her blir den minste døpt.

Bryllup/Weddings

Det første bryllupet jeg var i her i Nepal/The wedding where I didn't know the bride and the groom

Når man blir bedt i bryllup i Norge er det som regel fordi man kjenner brudeparet godt eller er i familie med brud eller brudgom. Slik er det derimot ikke i Nepal, her holder det at man kjenner en av de som skal gifte seg, at man er en kollega eller bare at man kjenner noen som kjenner en av de som skal gifte seg. Hittil har jeg vært i tre bryllup her i Nepal. Det første jeg gikk i kjente jeg ikke brudeparet i det hele tatt. Men Eldrid (som er ute for Himal Partner), kjente dem så vidt, og de sa hun kunne ta med seg noen venner slik at hun skulle være sikret mot å være alene. Det var ett hindubryllup, men vi var bare med på festen etterpå som viste seg å være ett stort etegilde, med mye god mat. Brudeparet satt på en forhøyning og tok imot gaver og gratulasjonssjal. Og så knipset man gjerne noen bilder av seg selv og brudeparet.

Bryllupsseremonien til SP og Arpana

Det andre bryllupet jeg har vært i her, var SP -fungerende sjef på HDCS- sitt bryllup og dette bryllupet var i desember. Det var rundt 300 inviterte. Dette var ett kristent bryllup, så seremonien minte mye om en amerikansk vielse. Etterpå vielsen hadde bruden skiftet antrekk fra hvit brudekjole til en tradisjonell Sari. Også denne gangen stod brudeparet på en forhøyning mens de tok imot gaver og gratulasjoner. Det er vanlig å gi sjal for å gratulere dem. Siden det er så mange gjester er det ett anretningsbord der man forsyner seg med mat. Så setter man seg hvor enn det er ledig, ikke noe bordsetting altså. Når man er forsynt, sier man adjø til brudeparet, og så går man. Med andre ord ikke like mye program som i ett norsk bryllup. Noe av det jeg syntes var skikkelig flott i dette bryllupet var at brudeparet så oppriktig lykkelige ut. I Nepal er det jo ikke så vanlig, man skal gjerne se ulykkelig ut på bryllupsdagen, for ofte er det jo arrangererte ekteskap, og spesielt for bruden er det hardt å skilles fra familien for å bo hos svigerfamilien. Men dette brudeparet - SP og Arpana - viste som sagt glede over å gifte seg med hverandre!

Lykkelig gift(Happily married)- SP and Arpana

For litt over to uker siden var jeg i mitt tredje bryllup. Denne gangen i et kristent Sherpabryllup. Kaleb og Nima Sherpa. De hadde på seg tradisjonelle Sherpaklær, og seremonien var en blanding av vestlig og tradisjonelle innslag. Ringutveksling på den ene siden, og etter at de ble erklært mann og kona, knytter ektemannen forkleet om den nyvordne kona si. Sherpakvinnene har nemlig ikke forkle på drakten sin før de har giftet seg. I dette bryllupet var det naturlig nok mange i flotte sherpadrakter. Karen Elise og jeg følte det nesten som 17. mai der vi satt og beundret alle draktene. Sherpadraktene minner jo litt om de norske bunadene. Etter seremonien var det som i de andre bryllupene sjalgratulasjoner til brudeparet var helt overlesset med hvite og gule sjal. Det var også matservering. I tillegg til vanlig dhalbhat var det også Sherpa suppe og tibetansk brød, som jeg synes er like godt som nan. Alt i alt til nå tre interessante og flotte bryllupsopplevelser i Nepal!

Fra Kaleb og Nima sitt bryllup - Sherpawedding

Weddings here in Nepal are quite different from what I'm used to in Norway. So far I've been to 3 weddings here in Kathmandu. Here you don't have to know the bride and groom to be in a wedding. It can be enough to know someone who knows them, like I did in the first wedding I went to. Or you get invited to your boss' wedding, that wouldn't happen in Norway unless you were really close friends with your boss. The third wedding I was in was Kalebs who owns a travelagency that I have used a coupple of times. The seremony of the second wedding was much like an american christian wedding. Kalebs wedding was more traditional, specially when it came to the dresses, they were wearing the traditional Sherpadress. The party is mainly about eating food and greeting the Bride and Groom. There are no other program like speches and it is much less formal than in Norway. So far I've been enjoying these three weddings here, and I'm guessing that I will attend more of them during my stay here!