Trekking to ABC(Annapurna base camp)!

"Dette er en bra måte å bli glad i Nepal på", sa hun(Ingvild) på trekking til tross for gnagsår fra dag en og halsbetennelse fra dag 3. Hvorfor spør du kanskje.
Jeg sier det bare som det er: Nepal har en utrolig vakker natur, og Veronika og jeg hadde hyggelig selskap med guide og porter som ytte oss utmerket service. Dermed ble det en positiv opplevelse i naturen med frisk luft og flotte fjell!

"This is a good way to get fond of Nepal" she(Ingvild) said, despite blisters and throatache. The reason is simple: The beauty of Nepal's nature is absolutely stunning, and Veronika and I had nice company in our guide and porter, who did an excellent job. Therefor we had a positive experience surrounded by fresh air and marvelous mountains!

dance therapy in nepal, charan pradhan-2

Fra forestillingen i vår:)

Children from the center performing:) (April)

Åpning av nytt kirkebygg/ Opening of new church building

På lørdag ble det nye kirkebygget til menigheten jeg går i her i Nepal åpnet. Det var flere danseinnslag og korinnslag, i tillegg til hilsener, blant annet fra en av de pastorene som har vært med lengst i Nepals kirkehistorie.

The opening of the new church building. The Nepali church I go to, was started 5 years ago, and has now outgrown their old building. There was dancing, singing and greetings; one of the greetings from a pastors from another church. He has been there when the Christianity started to grow in Nepal. Nepal is still a young country when it comes to Christianity, but the last 50 years there has been a huge growth of Christians.

Gianna Jessen Abortion Survivor in Australia Part 2

Gianna Jessen Abortion Survivor in Australia Part 1

Veldig sterkt vitnesbyrd! Legg spesielt merke til slutten i del 1. Synes det var spesielt treffende, siden jeg nå jobber med barn som har funksjonshemminger. Dette er ei dame som ikke er redd for å kjempe for livet, for det som er sant og rett, i en verden som har vanskeligere og vanskeligere for å ta lærdom av de som er svakere i samfunnet, og verne om dem.

"Dette er dagen" på ABBS/ "This is the day" at ABBS

Nå har jeg jobbet på ABBS- senteret i to måneder, og det har vært mange inntrykk. På senteret i Baisepati er det 40 barn, som har ulike fysiske og intelektuelle funksjonshemminger. Hver morgen startes med "Dette er dagen" pluss andre sanger og bønn. Etterpå er det ett av barna som sier hvilket nepali år, måned, dato og dag det er. Nepal har en annen tidsregning enn oss, akkurat nå er vi i 2067. En aldri så liten forflytning fram i tid, selv om det ofte kan virke som det er stikk motsatt:)Etter morgensamlingen deles barna inn i 5 forskjellige grupper som har navn etter på fargene på rommene de bruker. Gul, rosa, lilla, grønn og blå gruppe. De er plassert sammen i forhold til hvilken funksjon de har, selv om noen av gruppene er nokså sammensatt. På senteret har de også ett sanserom og ett svømmebasseng. Her i Nepal er det ikke særlig vanlig å kunne svømme, de fleste nepalesere har ikke fått svømmeopplæring. Derfor underviser jeg nå staben på ABBS senteret i svømmekunsten, slik at de kan være trygge i vannet når terapibassenget benyttes. Foreløbig er ikke bassenget noe særlig brukt. Den gule gruppen har danseterapi en gang i uken med en danseterapeut som kommer til senteret. Ellers jobbes det med forskjellig, blant annet puslespill, lesing og skriving for de som er i stand til det, lek som utfordrer finmotorikk og grovmotorikken med mer. Noen fredager er det også fridans. Etter første økt er det lunsj klokka 12 med påfølgende hvil, før siste økt begynner klokka 14.00. Klokken 15.00 går bussen som kjører barna hjem. Til forskjell fra mange andre busser her i Nepal har denne bussen sikkerhetsbelter til barna. På senteret er det en ansatt per gruppe, i tillegg til Tulsa som er leder for senteret, og to kjøkkenpersonale som også hjelper litt til med stell av barna. Av og til har de også studenter som jobber frivillig der. Men alt i alt er det imponerende hva de klarer å få til på ABBS senteret med så få ansatte. Barna er veldig hengivne og tilitsfulle, og de viser gjerne kjærlighet med en klem. Selvsagt er de ikke like henrivende alltid, det hender se sloss seg i mellom, men det går fort over. De stråler når man gir dem oppmerksomhet. Som med oss alle trenger disse barna å bli sett og elsket!

Now that I've been working for 2 months here at the ABBS center, its about time to write about "the day" at ABBS. There are 40 children at the daycare center in Baisepati. All of them have some kind of intellectual and/or physical disability. Every morning starts with singing and praying. This is the day that the Lord has made , is the always the first song, followed by children songs. And everything is in Nepali of course. The children are divided into 5 different groups, depending on there level of function. Tulsa is the leader of the center and there are also two persons working in the kitchen which also helps with feeding and visits to the restroom. Other than that there is only one staff per group, occasionally students also helps out at the center. With this in mind it is quite amazing what they are able to achieve at the center. In addition to puzzles, games, outdoor games, learning to reading and writing for those who are able to do that, there are also a sensory room and a therapy pool. Until now the pool hasn't been used a lot. Here in Nepal most people do not know how to swim, this was also the case for the staff of ABBS. At the moment I'm teaching the staff to swim, which will provide safety in the water both for them and children in the long run.
The children is very loving and lovable, often hugging us and each other. Of course there is sometimes fighting among them, but it passes quickly. They are happy when they are being noticed and they get attention. I guess we all as human beings we just need to be seen and loved, just like these kids!

Religion og sånt...

Leste i dag i "vårt land" i dag at "I land med ei per capita inntekt på mindre enn 2.000 dollar seier 95 prosent at religion er viktig. For folk med inntekt over 25.000 dollar seier berre 47 prosent at religion er viktig."

Dette er noe jeg opplever konsekvensen av her i Nepal. Det er ikke bare hinduistene som er ringer med bjellene sine om morgenen og kvelden som minner meg om dette. Men også der på jobb starter dagen med morgenandakt, ettersom jeg jobber i en nepalsk kristen organisasjon. Barna på senteret både synger kristne sanger og ber til Gud. Mange av foreldrene til disse barna er hinduer, men de sender barna sine til ett dagsenter der barna får kristen påvirkning. Jeg har sett flere hinduer som har vært innom senteret og observert morgensamlingen til barna, men det virker som de synes det er en naturlig ting. Til sammenligning hender det også i norge at muslimske familier velger å sende sine barn til kristne skoler i steden for til statlige skoler der et ateistisk humanistisk menneskesyn er det mest dominerende livssynet. Det er nok lettere for muslimene å identifisere seg med noen som i det minste tror på en Gud. Reglion er rett og slett helt naturlig her i Nepal, i motsetning til i Norge der man blir stadig mer alergisk mot Gud. Å legge livet i Guds hender ligger så nært folks hverdag her. Kanskje er det sånn at når du har lite, så må du være avhengig av å stole på hjelp utenfra deg selv. Her tror jeg vi har mye å lære av Nepalesere og mennesker fra fattigere deler av verden. De har skjønt at det må være noe mer enn bare dette livet, for ellers er det jo så liten mening med livet slik det fortoner seg. Derfor er religon viktig for dem, det gir dem noe/noen å vende seg til. Da er det godt å tenke på at det er ikke bare de fattige som kan vende seg til Gud, men vi rike kan det også, selv om det ofte er vanskelig å komme seg gjennom nåløyet. Vi har så mye tro på oss selv at det blir vanskelig å tro på Gud. Her i Nepal blir jeg stadig minnet om min egen utilstrekkelighet og hvor skjørt livet er. Da kjenner jeg at det er godt for min egen del å vite at Gud er til å stole på, og at jeg kan vende meg til Ham både i smått og stort.

Lately I've been thinking about how important religion is to people here in Nepal, and I've just read in the newspaper from Norway(on net) that in rich countries many people don't consider religion important. Here in Nepal it is a natural thing to pray and to turn to God for help. I think we from rich countries have something to learn from them. Because even though we have what we need when it comes too the basics(food and so on), life is so fragile and in the end we all need God to turn too. If there is no God and no life after death, what is there but nothingness, and where is the meaning to it all? So I am so thankful that God has showed me that He is alive and that he welcomes us when we turn to Him, no matter where we are and in every situation He is always there.