mandag 4. april 2011
Jorpati
Det er tre ABBS sentre hvorav to ligger i Kathmandu og ett ligger i Baratpur, Chitwan. Til vanlig er jeg på det største senteret som er i Bhaisepati, men på fredager pleier jeg å ofte å ta turen ut til Jorpati. Etter jul har det blitt annenhver fredag, noen ganger nesten hver fredag. Jorpati ligger på andre siden av byen i forhold til der jeg bor, så det tar omtrent en times tid med mikrobuss en vei for å komme seg dit. Noen ganger lengre tid dersom det er trafikkkork. Senteret i Jorpati er mye mindre enn det i Bhaisepati, de har færre barn der og mindre faciliteter. De har 12 barn, men rundt 8 barn som kommer hver dag. Både barn og stab er takknemlig for å få besøk, ettersom det ikke kommer så ofte voluntører til dette senteret. De tre damene bruker de ressursene de har og med godt humør hjelper de barna i forhold til daglige aktiviteter og læring. Lærerne har årlige kurs arrangert av en nepalesisk fysioterapeut, så de kan en del om fysioterapi og trening for barna. Det er jo fint siden det ikke er så ofte jeg kommer til Jorpati. Men når jeg er der tar jeg naturlig nok tak i trenings og aktivitseringsbiten:)
tirsdag 15. mars 2011
ABBS senteret i Baratpur (i Chitwan)/ The ABBS center in Baratpur
Omsider fikk jeg gjennomført besøk til ABBS senteret i Chitwan som ligger i en liten by som heter Baratpur sør i Nepal. Inntrykket av senteret var over alle forventninger. Fire flotte damer jobber ved senteret med 17 barn. Mange av barna har en utviklingshemming, mens andre har fysiske funksjonshemninger og noen har begge deler. Rommene er ikke store, men med de lilla veggene og godt humør hos de som jobber der er det bra stemning der. Personalet utnytter de ressursene de har, og full av omsorg hjelper barna med både trening og læring. De har til og med valgt å investere penger av egen lomme for å kjøpe utstyr til senteret. Det viser at det bryr seg om barna og senteret. Jobben deres er mer en bare jobb for dem, og de lager i det hele tatt en god atmosfære for barna å være i. I tillegg til å jobbe på senteret 5 dager i uka, er det 20 barn i distriktet som de drar på hjemmebesøk til hver søndag. Alt i alt gjør de en flott jobb med å vise Jesu kjærlighet til barn med spesielle behov!
Finally I got to visit the ABBS center in Chitwan which is situated in Baratpur, a small city in the southern part of Nepal. Here there are children with intellectual disabilities, physical disabilities and some with both. I was really impressed with the staff. They were really dedicated to the work they were doing, full of compasssion helping the kids with excercices and learning. They also go on homevisits to 20 children in the district. The teachers are doing a great job in showing Jesus love to these children!
Finally I got to visit the ABBS center in Chitwan which is situated in Baratpur, a small city in the southern part of Nepal. Here there are children with intellectual disabilities, physical disabilities and some with both. I was really impressed with the staff. They were really dedicated to the work they were doing, full of compasssion helping the kids with excercices and learning. They also go on homevisits to 20 children in the district. The teachers are doing a great job in showing Jesus love to these children!
tirsdag 1. mars 2011
Dåp/ Baptism
For stund siden var det dåp i menigheten der jeg går. Det var en fin og spesiell opplevelse. I de fleste kirker i Nepal er det voksendåp som er det rådende dåpssynet, men i menigheten der jeg går praktiseres barnedåp også. Pastoren har en presbytansk teologisk utdannings bakgrunn. Denne lørdagen var det 5 voksne og 2 barn som ble døpt. Det var de to barna til en mann som ble døpt denne dagen, og det var en spesiell opplevelse at både Far og barn ble døpt på samme dag.
A while ago I witnessed babtism in the church. The predominant view on babtism here in Nepal is babtism of grown-ups. But in the church I go to they actually do infantbabtisms. What was really special and toutching was that a father and his two children were babtised the same day.
De voksne dåpskandidatene før de blir døpt
Faren ble døpt først, deretter de to ungene hans. Her blir den minste døpt.
A while ago I witnessed babtism in the church. The predominant view on babtism here in Nepal is babtism of grown-ups. But in the church I go to they actually do infantbabtisms. What was really special and toutching was that a father and his two children were babtised the same day.
De voksne dåpskandidatene før de blir døpt
Faren ble døpt først, deretter de to ungene hans. Her blir den minste døpt.
Bryllup/Weddings
Det første bryllupet jeg var i her i Nepal/The wedding where I didn't know the bride and the groom
Når man blir bedt i bryllup i Norge er det som regel fordi man kjenner brudeparet godt eller er i familie med brud eller brudgom. Slik er det derimot ikke i Nepal, her holder det at man kjenner en av de som skal gifte seg, at man er en kollega eller bare at man kjenner noen som kjenner en av de som skal gifte seg. Hittil har jeg vært i tre bryllup her i Nepal. Det første jeg gikk i kjente jeg ikke brudeparet i det hele tatt. Men Eldrid (som er ute for Himal Partner), kjente dem så vidt, og de sa hun kunne ta med seg noen venner slik at hun skulle være sikret mot å være alene. Det var ett hindubryllup, men vi var bare med på festen etterpå som viste seg å være ett stort etegilde, med mye god mat. Brudeparet satt på en forhøyning og tok imot gaver og gratulasjonssjal. Og så knipset man gjerne noen bilder av seg selv og brudeparet.
Bryllupsseremonien til SP og Arpana
Det andre bryllupet jeg har vært i her, var SP -fungerende sjef på HDCS- sitt bryllup og dette bryllupet var i desember. Det var rundt 300 inviterte. Dette var ett kristent bryllup, så seremonien minte mye om en amerikansk vielse. Etterpå vielsen hadde bruden skiftet antrekk fra hvit brudekjole til en tradisjonell Sari. Også denne gangen stod brudeparet på en forhøyning mens de tok imot gaver og gratulasjoner. Det er vanlig å gi sjal for å gratulere dem. Siden det er så mange gjester er det ett anretningsbord der man forsyner seg med mat. Så setter man seg hvor enn det er ledig, ikke noe bordsetting altså. Når man er forsynt, sier man adjø til brudeparet, og så går man. Med andre ord ikke like mye program som i ett norsk bryllup. Noe av det jeg syntes var skikkelig flott i dette bryllupet var at brudeparet så oppriktig lykkelige ut. I Nepal er det jo ikke så vanlig, man skal gjerne se ulykkelig ut på bryllupsdagen, for ofte er det jo arrangererte ekteskap, og spesielt for bruden er det hardt å skilles fra familien for å bo hos svigerfamilien. Men dette brudeparet - SP og Arpana - viste som sagt glede over å gifte seg med hverandre!
Lykkelig gift(Happily married)- SP and Arpana
For litt over to uker siden var jeg i mitt tredje bryllup. Denne gangen i et kristent Sherpabryllup. Kaleb og Nima Sherpa. De hadde på seg tradisjonelle Sherpaklær, og seremonien var en blanding av vestlig og tradisjonelle innslag. Ringutveksling på den ene siden, og etter at de ble erklært mann og kona, knytter ektemannen forkleet om den nyvordne kona si. Sherpakvinnene har nemlig ikke forkle på drakten sin før de har giftet seg. I dette bryllupet var det naturlig nok mange i flotte sherpadrakter. Karen Elise og jeg følte det nesten som 17. mai der vi satt og beundret alle draktene. Sherpadraktene minner jo litt om de norske bunadene. Etter seremonien var det som i de andre bryllupene sjalgratulasjoner til brudeparet var helt overlesset med hvite og gule sjal. Det var også matservering. I tillegg til vanlig dhalbhat var det også Sherpa suppe og tibetansk brød, som jeg synes er like godt som nan. Alt i alt til nå tre interessante og flotte bryllupsopplevelser i Nepal!
Fra Kaleb og Nima sitt bryllup - Sherpawedding
Weddings here in Nepal are quite different from what I'm used to in Norway. So far I've been to 3 weddings here in Kathmandu. Here you don't have to know the bride and groom to be in a wedding. It can be enough to know someone who knows them, like I did in the first wedding I went to. Or you get invited to your boss' wedding, that wouldn't happen in Norway unless you were really close friends with your boss. The third wedding I was in was Kalebs who owns a travelagency that I have used a coupple of times. The seremony of the second wedding was much like an american christian wedding. Kalebs wedding was more traditional, specially when it came to the dresses, they were wearing the traditional Sherpadress. The party is mainly about eating food and greeting the Bride and Groom. There are no other program like speches and it is much less formal than in Norway. So far I've been enjoying these three weddings here, and I'm guessing that I will attend more of them during my stay here!
fredag 28. januar 2011
Status Q after a year in Nepal
Etter ett år i Nepal er det vel på tide å gjøre opp en kort status om hvordan det har vært fram til nå. På mange måter har dette året bydd på store utfordringer på det personlige plan i forhold til å venne seg til å bo i en ny kultur, takle hjemlengsel og kulturstress generelt. Noen ganger føler man jo at man feiler helt og lurer på hva i all verdens land og rike man gjør i en annen kultur når man har så store problemer med å finne seg til rette. Andre ganger tenker man at oj, jeg kan gjøre en liten forskjell, og kjenne på gleden av å oppdage nye finesser av kulturen slik at man forstår mer av det som foregår. Det har vært svært spennende det siste halvåret å begynne å jobbe på ABBS senteret og på HDCS kontoret. Barna er det lett å komme inn på og bli kjent med, men det har vært vanskeligere med de voksne. Nå går det imidlertid mye bedre og jeg begynner å utvikle vennskap her og generelt bli bedre kjent med de som jobber her, og jeg føler meg mer inkludert enn før.
Jeg går i en nepali kirke, der jeg også er med i en liten gruppe som møtes en gang i uken. Det føler jeg er svært berikende for livet her, spesielt denne lille gruppen for da blir jeg bedre kjent med noen av jentene i menigheten. Det er en veldig hyggelig gjeng, og det er veldig fint å kunne snakke sammen og be sammen med dem, da som oftest i Nepali style. Det vil si at alle ber samtidig, før en avslutter bønnen. (Kjært barn har mange navn, hørt dette blitt kallt både korean style og asian style)Det har også vært utrolig kjekt å se hvordan kirken vokser og gror og hvor frimodig de kan dele evangeliet her. Veldig kjekt har det også vært å å kunne ha den lille dansegruppen som framførte dansen jeg hadde laget på uteforestillingen som ungdommene i kirken arrangerte. Akkurat nå vet jeg ikke om dansegruppen fortsetter eller ikke. Vi får se. I November var jeg så heldig å bli kjent med noen lokale fysioterapeuter, det var veldig kjekt å kunne jobbe sammen med dem i team på lamjhung sykehus den uken vi var der(se tidligere blogginnlegg). Jeg har også holdt kontakten med de to kvinnelige fysioterapeutene i etterkant av besøket.
Sakte men sikkert bygges ett nettverk av relasjoner som gjør at man trives der man bor. Ikke minst at jeg har de andre norske misjonærene har betydd mye for meg, i særs Veronika og Eldrid, som bor rett i nærheten. Uten dem hadde det nok blitt mange ensomme kvelder. Nepalesiske damer er jo ikke ute på kveldstid etter klokka 19.00, så da blir det jo vanskelig å treffe dem etter jobb.
For ett år siden begynte begynte jeg å lære Nepali, og selv om den offisielle opplæringen, som jeg hadde i fjor er over, fortsetter jeg å ha nepali time en gang i uken. Det er sånn med både språk og kultur, det er noe som tar tid, med mindre man har språkøre og tar det veldig kjapt selvfølgelig. (Noe jeg ikke gjør) Uansett er jeg veldig glad for å kunne være her i Nepal og oppleve det jeg gjør. Det er jo ikke sikkert at jeg utgjør noen stor forskjell med å være her, men jeg er sikker på at det å være i Nepal vil gjøre en stor forskjell i mitt liv. Og gradvis i løpet av året som har godt har jeg blitt glad i Nepal, gjennom barna på ABBS, naturen man ser på avstand fra Kathmandu, men kommer nær innpå om man beveger seg ut av byen og ikke minst gjennom alle de flotte menneskene jeg etterhvert har blitt kjent med! Og i alt som skjer er det så utrolig godt å vite at Gud er der hos meg. Jeg kjenner meg veldig priviligert som kan få oppleve alt det jeg gjør, og så håper jeg at jeg kan bidra litt også med å være her.
A year has passed of my time in Nepal, and it is time to have a look at the last years events. In many ways it has been a year of great challanges personally when it comes to adjusting to a new culture, dealing with culturestress and homesickness.
Sometimes it has been fun and sometimes hard. The last 6 months I have been working with the children at the ABBS senter and in the HDCS office. The children are easy to get to know, and easy to talk with because they easily accept newcomers. Among the staff it has taken a bit longer, but know I have made friends with some, and have a better understanding of how things are working here. I'm also attending a Nepali church, and I have also joined a smallgroup there. It has been very enriching for my life here. It has also been great to see how the church is able to share the gospel with the community. The outing that I have written about earlier was a great way of doing that. There the girls that I have taught a dance also performed. At the moment I'm not sure if the dancing group will continue or not, it depends on the interest of the participants.
In November I was so privileged to work in a team of physiotherapists in Lamjhung during the camp that were held there (see earlier written article on my blog)I've also been keeping in touch with the two female physiotherapists that I became friends with during the time there. I'm still working on the language, taking lessons once a week, even tough the official language lessons ended in July. I think it is a good thing to continue the learning, since both skills in language and culture is needed here, and there will always be new thing to learn. I have this year also learned to love Nepal, through the children in the ABBS center, the people I am getting to know little by little and through the nature that you can see from a far in Kathmandu, but if you get out of the city, you will really experience it. It is also a great comfort to have Norwegian friends here, especially Eldrid and Veronika, who both has made the evenings in Kathmandu more pleasant. It has also been nice to get to know other missionaries that attend the international church I also attend once in a while. Through every experience-good and bad- it is always good to remember that God is there with me-ALWAYS. In that knowledge I can go on, not knowing what will happen next! I know that Nepal will be an important period in my life, molding my character, but I also do hope that I also can contribute some by beeing here.
Flott utsikt fra Nagarkot, som er ca en to timers kjøring fra Kathmandu
Barn fra ABBS senteret
Mindre enn en times kjøring fra der jeg bor finnes dette vannet. Flora-en av mine kollegaer- tok meg med dit.
Jeg går i en nepali kirke, der jeg også er med i en liten gruppe som møtes en gang i uken. Det føler jeg er svært berikende for livet her, spesielt denne lille gruppen for da blir jeg bedre kjent med noen av jentene i menigheten. Det er en veldig hyggelig gjeng, og det er veldig fint å kunne snakke sammen og be sammen med dem, da som oftest i Nepali style. Det vil si at alle ber samtidig, før en avslutter bønnen. (Kjært barn har mange navn, hørt dette blitt kallt både korean style og asian style)Det har også vært utrolig kjekt å se hvordan kirken vokser og gror og hvor frimodig de kan dele evangeliet her. Veldig kjekt har det også vært å å kunne ha den lille dansegruppen som framførte dansen jeg hadde laget på uteforestillingen som ungdommene i kirken arrangerte. Akkurat nå vet jeg ikke om dansegruppen fortsetter eller ikke. Vi får se. I November var jeg så heldig å bli kjent med noen lokale fysioterapeuter, det var veldig kjekt å kunne jobbe sammen med dem i team på lamjhung sykehus den uken vi var der(se tidligere blogginnlegg). Jeg har også holdt kontakten med de to kvinnelige fysioterapeutene i etterkant av besøket.
Sakte men sikkert bygges ett nettverk av relasjoner som gjør at man trives der man bor. Ikke minst at jeg har de andre norske misjonærene har betydd mye for meg, i særs Veronika og Eldrid, som bor rett i nærheten. Uten dem hadde det nok blitt mange ensomme kvelder. Nepalesiske damer er jo ikke ute på kveldstid etter klokka 19.00, så da blir det jo vanskelig å treffe dem etter jobb.
For ett år siden begynte begynte jeg å lære Nepali, og selv om den offisielle opplæringen, som jeg hadde i fjor er over, fortsetter jeg å ha nepali time en gang i uken. Det er sånn med både språk og kultur, det er noe som tar tid, med mindre man har språkøre og tar det veldig kjapt selvfølgelig. (Noe jeg ikke gjør) Uansett er jeg veldig glad for å kunne være her i Nepal og oppleve det jeg gjør. Det er jo ikke sikkert at jeg utgjør noen stor forskjell med å være her, men jeg er sikker på at det å være i Nepal vil gjøre en stor forskjell i mitt liv. Og gradvis i løpet av året som har godt har jeg blitt glad i Nepal, gjennom barna på ABBS, naturen man ser på avstand fra Kathmandu, men kommer nær innpå om man beveger seg ut av byen og ikke minst gjennom alle de flotte menneskene jeg etterhvert har blitt kjent med! Og i alt som skjer er det så utrolig godt å vite at Gud er der hos meg. Jeg kjenner meg veldig priviligert som kan få oppleve alt det jeg gjør, og så håper jeg at jeg kan bidra litt også med å være her.
A year has passed of my time in Nepal, and it is time to have a look at the last years events. In many ways it has been a year of great challanges personally when it comes to adjusting to a new culture, dealing with culturestress and homesickness.
Sometimes it has been fun and sometimes hard. The last 6 months I have been working with the children at the ABBS senter and in the HDCS office. The children are easy to get to know, and easy to talk with because they easily accept newcomers. Among the staff it has taken a bit longer, but know I have made friends with some, and have a better understanding of how things are working here. I'm also attending a Nepali church, and I have also joined a smallgroup there. It has been very enriching for my life here. It has also been great to see how the church is able to share the gospel with the community. The outing that I have written about earlier was a great way of doing that. There the girls that I have taught a dance also performed. At the moment I'm not sure if the dancing group will continue or not, it depends on the interest of the participants.
In November I was so privileged to work in a team of physiotherapists in Lamjhung during the camp that were held there (see earlier written article on my blog)I've also been keeping in touch with the two female physiotherapists that I became friends with during the time there. I'm still working on the language, taking lessons once a week, even tough the official language lessons ended in July. I think it is a good thing to continue the learning, since both skills in language and culture is needed here, and there will always be new thing to learn. I have this year also learned to love Nepal, through the children in the ABBS center, the people I am getting to know little by little and through the nature that you can see from a far in Kathmandu, but if you get out of the city, you will really experience it. It is also a great comfort to have Norwegian friends here, especially Eldrid and Veronika, who both has made the evenings in Kathmandu more pleasant. It has also been nice to get to know other missionaries that attend the international church I also attend once in a while. Through every experience-good and bad- it is always good to remember that God is there with me-ALWAYS. In that knowledge I can go on, not knowing what will happen next! I know that Nepal will be an important period in my life, molding my character, but I also do hope that I also can contribute some by beeing here.
Flott utsikt fra Nagarkot, som er ca en to timers kjøring fra Kathmandu
Barn fra ABBS senteret
Mindre enn en times kjøring fra der jeg bor finnes dette vannet. Flora-en av mine kollegaer- tok meg med dit.
onsdag 5. januar 2011
Julefering og nytt år/ Christmas and New Year
Godt nytt år godtfolk! Da er jeg vel tilbake i Kathmandu. Barna på ABBS kommer ikke tilbake fra juleferien sin før på mandag 10. Januar, så da har jeg nok av tid til å skrive på bloggen. Selv hadde jeg en skikkelig norsk julaften, og julefrokost 1. juledag før jeg dro til Bangalore, India, for å besøke en venninne der resten av juleferien.
Happy new year to you all! Now I'm back in Kathmandu, after Christmas holidays. The children at ABBS don't start before the 10. of January, so I have some time to communicate to friends and others interessted in what is happening here. I celebrated Christmas eve together with norwegians in Norwegian style here in Kathmandu and 1. Christmasday we had a nice breakfast before I left Kathmandu to go to India. I visited a friend in Bangalore and had a great time in India!
Eldrid, Veronika og jeg i Sari.
Antagelig det eneste unorske ved hele julefeiringen vår...
Julemiddag. Første gang jeg ikke har pinnekjøtt på julaften. Vi hadde steik, veldig godt da. Og så hadde vi jordbær og is til desert. MMMMmm. Det er nemlig jordbærsesong i Nepal nå!
Juledagsmorgen gikk vi rundt juletreet etter å ha hatt en fortreffelig frokost!
Norwegian Christmas tradition. Singing Christmas carols while walking around the Christmas tree .
Halveis til Bangalore møtte jeg Asmita Shresta. Tåken lå tykk i Delhi, så nå begynte spenningen med å reise i India. Heldigvis hadde jeg hyggelig reiseselskap.
Klokka 02.00, altså om natta gikk bussen fra flyplassen til ett hotell i Delhi. Full buss, jeg stod i cirka 1 time som reisen tok,fordi det var tett tåke og nesten umulig for sjåføren å se noe som helst. Etter en natt på hotell var det tilbake til flyplassen for å tilbringe en dag til der, før jeg klokka 20.00 omsider jeg kom meg ombord i flyet til Bangalore.
Tidlig neste morgen i Bangalore stod jeg og shekinah opp for å dra p sightseeing i den staten som Bangalore ligger i. Dette er ett av palassene til Sultan Tipu
Vi dro til Chennai med tog to dager senere. Tog i India er noe for seg selv. Der er det selgere som selger alt de kan bære med seg inn på ett tog og det er i det hele tatt en opplevelse.
Autoriksjaene finner du overalt i India. Vår sjåfør i chennai første dag samtalte med nabosjøføren mens han kjørte...
Vi dro til Chennai siden jeg så gjerne ville se sjøen, og det fikk jeg altså!
Shekinah til høyre og Audrey til venstre. Ble kjent med Audrey i Chennai, og hun og moren viste meg rundt i byen dagen etter.
Apostelen Thomas ble drept i Chennai, og det er bygd kirker både der han ble drept og der han ble gravlagt. Juledekorasjonen er fra ett kjøpesenter i Chennai. Det er hvit jul i allefall inne..
Selv om jeg ikke badet i sjøen hadde vi det gøy i strandkanten!
Happy new year to you all! Now I'm back in Kathmandu, after Christmas holidays. The children at ABBS don't start before the 10. of January, so I have some time to communicate to friends and others interessted in what is happening here. I celebrated Christmas eve together with norwegians in Norwegian style here in Kathmandu and 1. Christmasday we had a nice breakfast before I left Kathmandu to go to India. I visited a friend in Bangalore and had a great time in India!
Eldrid, Veronika og jeg i Sari.
Antagelig det eneste unorske ved hele julefeiringen vår...
Julemiddag. Første gang jeg ikke har pinnekjøtt på julaften. Vi hadde steik, veldig godt da. Og så hadde vi jordbær og is til desert. MMMMmm. Det er nemlig jordbærsesong i Nepal nå!
Juledagsmorgen gikk vi rundt juletreet etter å ha hatt en fortreffelig frokost!
Norwegian Christmas tradition. Singing Christmas carols while walking around the Christmas tree .
Halveis til Bangalore møtte jeg Asmita Shresta. Tåken lå tykk i Delhi, så nå begynte spenningen med å reise i India. Heldigvis hadde jeg hyggelig reiseselskap.
Klokka 02.00, altså om natta gikk bussen fra flyplassen til ett hotell i Delhi. Full buss, jeg stod i cirka 1 time som reisen tok,fordi det var tett tåke og nesten umulig for sjåføren å se noe som helst. Etter en natt på hotell var det tilbake til flyplassen for å tilbringe en dag til der, før jeg klokka 20.00 omsider jeg kom meg ombord i flyet til Bangalore.
Tidlig neste morgen i Bangalore stod jeg og shekinah opp for å dra p sightseeing i den staten som Bangalore ligger i. Dette er ett av palassene til Sultan Tipu
Vi dro til Chennai med tog to dager senere. Tog i India er noe for seg selv. Der er det selgere som selger alt de kan bære med seg inn på ett tog og det er i det hele tatt en opplevelse.
Autoriksjaene finner du overalt i India. Vår sjåfør i chennai første dag samtalte med nabosjøføren mens han kjørte...
Vi dro til Chennai siden jeg så gjerne ville se sjøen, og det fikk jeg altså!
Shekinah til høyre og Audrey til venstre. Ble kjent med Audrey i Chennai, og hun og moren viste meg rundt i byen dagen etter.
Apostelen Thomas ble drept i Chennai, og det er bygd kirker både der han ble drept og der han ble gravlagt. Juledekorasjonen er fra ett kjøpesenter i Chennai. Det er hvit jul i allefall inne..
Selv om jeg ikke badet i sjøen hadde vi det gøy i strandkanten!
Evangelisering i juletiden/The church sharing the message of christmas
I Juletiden er det veldig mye program i nepalikirken, og ofte bruker de også denne tiden til å dele evangeliet. Kirken jeg går i hadde også flere arrangement i julen. Blant annet på lillejulaften hadde de en hel kveld med program utendørs på en åpen plass slik at folk og forbipasserende som var interesserte kunne komme og se. Det var ungdommene i kirka som hadde hovedansvaret for programmet og de hadde flere innslag, både 3 danseinnslag, et dramastykke, vitnesbyrd og mange julesanger. I tillegg var det også en lang apell og en kort dokumentarfilm om hva de kristne feirer i julen. Det var mange i nabolaget som fikk med seg deler av kvelden, så det var absolutt velykket med tanke på å nå ut til flere med julebudskapet. Jeg satt mesteparten av kvelden og frøs, da det var bare 8 grader, men jeg måtte bare få med meg at jentene danset koreografien jeg hadde laget. Det gikk veldig bra med tanke på at de såvidt hadde rukket å lære hele koreografien før de skulle opptre. Da jentene hadde danset hadde programmet vart i nesten 3 timer, så da gikk jeg hjem for å få i meg varmen igjen pluss at jeg hadde noen juleforberedelser igjen. Men til tross for litt problemer med lys og lyd så ble det en veldig fin kveld som kan få større ringvirkninger enn det vi aner.
Just before Christmas and during Christmas the nepali Christians have lots of programs, and they share the message of christmas. My Church here in Nepal did also have an outdoor program the 23. December in an outdoor puplic area were people could come and see what the Christmas is all about. The youth of the church were in charge of the program and they had three dances, one drama, testimony, a short documentary about why the christians celebrate christmas and the pastor also shared the message of the gospel. The girls that I've taught a coreography also performed, so I waited till they had danced before I went home to warm up after freezing outside. They did a good job, and eventhogh there were some problems with light and sound, it got sorted out, and the program was well organized. Hopefully this evening has made more people hungry to get to know Jesus!
Abonner på:
Innlegg (Atom)