Nå har jeg jobbet på ABBS- senteret i to måneder, og det har vært mange inntrykk. På senteret i Baisepati er det 40 barn, som har ulike fysiske og intelektuelle funksjonshemminger. Hver morgen startes med "Dette er dagen" pluss andre sanger og bønn. Etterpå er det ett av barna som sier hvilket nepali år, måned, dato og dag det er. Nepal har en annen tidsregning enn oss, akkurat nå er vi i 2067. En aldri så liten forflytning fram i tid, selv om det ofte kan virke som det er stikk motsatt:)Etter morgensamlingen deles barna inn i 5 forskjellige grupper som har navn etter på fargene på rommene de bruker. Gul, rosa, lilla, grønn og blå gruppe. De er plassert sammen i forhold til hvilken funksjon de har, selv om noen av gruppene er nokså sammensatt. På senteret har de også ett sanserom og ett svømmebasseng. Her i Nepal er det ikke særlig vanlig å kunne svømme, de fleste nepalesere har ikke fått svømmeopplæring. Derfor underviser jeg nå staben på ABBS senteret i svømmekunsten, slik at de kan være trygge i vannet når terapibassenget benyttes. Foreløbig er ikke bassenget noe særlig brukt. Den gule gruppen har danseterapi en gang i uken med en danseterapeut som kommer til senteret. Ellers jobbes det med forskjellig, blant annet puslespill, lesing og skriving for de som er i stand til det, lek som utfordrer finmotorikk og grovmotorikken med mer. Noen fredager er det også fridans. Etter første økt er det lunsj klokka 12 med påfølgende hvil, før siste økt begynner klokka 14.00. Klokken 15.00 går bussen som kjører barna hjem. Til forskjell fra mange andre busser her i Nepal har denne bussen sikkerhetsbelter til barna. På senteret er det en ansatt per gruppe, i tillegg til Tulsa som er leder for senteret, og to kjøkkenpersonale som også hjelper litt til med stell av barna. Av og til har de også studenter som jobber frivillig der. Men alt i alt er det imponerende hva de klarer å få til på ABBS senteret med så få ansatte. Barna er veldig hengivne og tilitsfulle, og de viser gjerne kjærlighet med en klem. Selvsagt er de ikke like henrivende alltid, det hender se sloss seg i mellom, men det går fort over. De stråler når man gir dem oppmerksomhet. Som med oss alle trenger disse barna å bli sett og elsket!
Now that I've been working for 2 months here at the ABBS center, its about time to write about "the day" at ABBS. There are 40 children at the daycare center in Baisepati. All of them have some kind of intellectual and/or physical disability. Every morning starts with singing and praying. This is the day that the Lord has made , is the always the first song, followed by children songs. And everything is in Nepali of course. The children are divided into 5 different groups, depending on there level of function. Tulsa is the leader of the center and there are also two persons working in the kitchen which also helps with feeding and visits to the restroom. Other than that there is only one staff per group, occasionally students also helps out at the center. With this in mind it is quite amazing what they are able to achieve at the center. In addition to puzzles, games, outdoor games, learning to reading and writing for those who are able to do that, there are also a sensory room and a therapy pool. Until now the pool hasn't been used a lot. Here in Nepal most people do not know how to swim, this was also the case for the staff of ABBS. At the moment I'm teaching the staff to swim, which will provide safety in the water both for them and children in the long run.
The children is very loving and lovable, often hugging us and each other. Of course there is sometimes fighting among them, but it passes quickly. They are happy when they are being noticed and they get attention. I guess we all as human beings we just need to be seen and loved, just like these kids!
.JPG)
.jpg)
