Som en del av spraakopplæringa, har jeg vært 5 dager på landsbygda. Landsbyen jeg bodde i heter Sankhu og det tok mellom 4 og 5 timer med buss fra Kathmandu aa komme seg dit. Det har vært en lærerik opphold. Det er stor forskjell mellom å bo i by og på landsbygda, men her i Nepal er kanskje kontrasten enda større. Kathmandu er ikke akkurat så veldig stor, men støy og forurensningen er det.Stor altså:) Så da er det godt å kunne merke kontrasten når man kommer til landsbygda. Her er det grønt, grønne åser, grønne rismarker, og en helt annen ro og stillhet til tross for haner og hunder, men befriende lite biler og motorsykler. Dermed er den evindelige tutingen fra byen så og si eliminert her ute. Jeg bodde hos ei ugift nepalesisk dame, sammen med to av hennes tantebarn. Vi kommuniserte på det lille av nepali jeg forstår til nå, og spilte mye uno. Når det gjelder det sanitære, så hadde de ikke noe bad, bare utedo. Spørsmålet for meg ble da. Hvordan i alle dager får de vasket seg. Punkt 1: De bruker vann i steden for papir når de er på do.
Punkt 2: de vasker håret, ansikt og hender i den offentlige vanntappen ute på plassen. Tidlig om morgenen.I 6-tida.
Nå skal det sies at jeg ikke liker kald dusj tidlig på morgenen, i tillegg til å bli beglodd. Jeg spurte derfor Dolsi (hun jeg bodde hos) om det fantes en bekk eller noe der jeg kunne vaske håret midt på dagen. Det gjorde det heldigvis, så da slapp jeg iskald dusj med publikum.
Vannkranene som nabolaget deler på, blir flittig brukt. En etter en fyller kvinnene, jeg gjentar: kvinnene, bøtter og krukker med vann. Bildet viser en av niesene til Dolsi som fyller vann. Sånn er det når man ikke har innlagt vann. Minner meg veldig om å være på hytta. Bare da jeg har måttet hente vann. Men tenk på det da. Bære vann hver bidige dag. Tungt er det også. Her i Nepal er det hvertfall sikkert at kvinnene jobber hardt og bærer tungt. Snakket med moren til Prasant(gutt paa 5, avbildet her under UNO kort spilling) mens hun jobbet på rismarken, og hun kunne bekrefte at det var kvinnene som arbeidet mest. De jobber stort sett hele dagen, ettersom det er de som lager maten, i tillegg til å jobber på jordene og bærer vann. Jeg fikk knapt lov til å vaske opp etter meg selv mens jeg var der. Da var det ikke stort annet å ta seg til enn å spille UNO med barna og bli med dem på sightseeing rundt omkring. De korrigerte nepalien min, og ville gjerne lære litt norsk i gjengjeld.
Den unge moren på bilde er 21 år og har giftet seg av kjærlighet sa hun. De fleste ekteskap i Nepal er arrangerte, men det begynner å bli mer vanlig at de unge finner sine ektefeller selv nå. Ett av de første spørsmål du blir stilt er om du er gift. Når du svarer nei, så er det neste: Så når skal du gifte deg? det er det neimen ikke lett å svare på.
Etter to dager på landsbygda var det lett å komme inn i matrutinene her: te klokka 7-7.30. Dalbhat (ris og linser, pluss grønsaker, av og til kylling eller egg til)klokka 09.30. Ny te ca klokka 12.00. Enda engang te klokka ca 16.00 og litt snacks til. Dalbhat igjen først klokka 20.00 på kvelden. Maten intas sittende på golvet, mens man spiser med høyre hånd. Det vil si utlendinger får tildelt skje, men jeg prøvde meg litt med å spise med hånden jeg også! Da jeg skulle sa de at de ville huske paa meg. Paa nepali er det som aa si jeg vil savne deg. Saa det var jo veldig hyggelig. Saann apropo det saa husker jeg paa dere der hjemme ogsaa:)
Village life is quite different from citylife, thats very much true for Nepal. The contrast from the polluted and noisy Capital to this small village called Sankhu is vast. In Sanku the sorroundings are green, very green and the only noise comes from the roosters and the dogs. I lived in this village for 5 days, and got to experience how it is to live without a bathroom, how to eat food with right hand sitting on the floor and communicate with the Nepali I know by now. The women here work hard, almost all day. And they start when they are young. The girl by the watertap is one of the girls I hung out with during my stay. We(me and the kids) were playing a lot of UNO, and they willingly helped me learning nepali. And I even got to teach them some norwegian. Dolsi and the children were very hospitable, and when I were living they said that they would remember me.That is the Nepali way of saying I will miss you.
